Fant endelig Styrkeprøven seg selv?

• Sport
• 17.06.2024 Kl. 17:00
• Av Redaksjonen

Samtidig med alt annet som skjedde i Sundets gater på lørdag passerte det noen syklister gjennom Grunnlovsbygda. Verdens lengste og eldste turritt, nemlig Styrkeprøven, ble arrangert for 56. gang, men denne gangen i en nesten helt ny utgave.

En ting var at syklistene fra Trondheim denne gangen syklet over Venabygdsfjellet og ikke over Dombås, noe som gjorde rittet enda mer utfordrende med tanke på antall høydemeter. Noen annet, som også ble mest merkbart for utenforstående, var at lagkonkurransen var en saga blott. Borte var de store gruppene med syklister som jaget rekorder, og som åpenbart har satt grå hår i hodet på vegmyndigheter og politi.

Flere biler på veiene sammen med store grupper med syklister er en dårlig kombinasjon. Dette har ført til at arrangørene rett og slett har måttet fjerne lagkonkurransen. Slik vi har forstått det hadde ikke Styrkeprøven noe valg: hvis ikke lagkonkurransen og rekordpuljene ble fjernet fikk de ikke tillatelse til å arrangere rittet. Hva førte dette til?

Hvis vi ser på antall deltakere kan man bli fristet til å tro at mange vendte rittet ryggen da dette ble kjent. Antall syklister som kom i mål på distansen Trondheim – Oslo (418) var nemlig det laveste siden 1976. Og totalt var det kun 943 deltakere, fordelt på Trondheim, Lillehammer og Eidsvoll, som kom seg i mål. At både Dombås – Oslo, Gjøvik – Oslo og Jentetråkket også er borte har selvsagt også litt å si, men årsaken er nok litt mer sammensatt.

Evig eies kun et dårlig rykte, sang Henning Kvitnes. Litt av forklaringen ligger nok her. I de siste utgavene av Styrkeprøven har det nemlig skjedd enkelte uheldige ting som vi tror har tæret på. På sosiale medier har det vært mye murring, og ganske mange har valgt å reise til Sverige og Vätternrundan som arrangeres samtidig.
Noe har Styrkeprøven selv hatt skyld i, og noe skyldes at det har blitt betydelig mer krevende å arrangere ritt. Men hvis vi tenker oss godt om og fokuserer på hva Styrkeprøven egentlig er, så er kanskje det aller meste helt ufarlig og ikke minst naturlig.

Styrkeprøven er nemlig et turritt der de aller fleste er helt vanlige mosjonister. Og under et turritt må man følge trafikkreglene, dvs. ingen stopper trafikken for deg, du må vente på grønt lys og vente til toget har kjørt.

Allerede her skjønner man at det blir en interessekonflikt mellom arrangører, vegmyndigheter og rekordjagene syklister. Skal du sykle Trondheim – Oslo på rundt 13 timer, eller Lillehammer – Oslo på under fire timer, kan du ikke vente for mange ganger på grønt lys, og i hvert fall ikke vente altfor lenge på at bommen på Dal stasjon skal gå opp. Vi kan legge til at det burde gå an å legge traséen utenom Dal stasjon, men det blir egentlig ganske trivielt i det store bildet.

Selv om det er langt fra Lillehammer til Oslo og veldig mye lengre fra Trondheim er Styrkeprøven et turritt for mosjonister. De sier selv at deres største ønske er å lage et godt turritt for syklister som vil bruke god tid, og i så måte vil vi si at Styrkeprøven nå har funnet seg selv.

For årets utgave av Styrkeprøven var nesten helt fri for rekordjagene syklister, noe som var litt uvant, men absolutt noe vi kan lære oss å like.

Derfor håper vi at alle syklister som har vendt Styrkeprøven ryggen kommer tilbake neste år. Da skal vi eidsvollinger love å stille opp i veikanten med flagg, bjeller og heiarop.

For det blir ritt også neste år, ikke sant Styrkeprøven AS?