EidsvollPuls

EidsvollPuls

Invitert: - Alt klart? Bingo?

Mitt navn er Christian Michelet Saxlund, født 6. juni 1954, noe som tilsier at jeg straks er 69, selv om de fleste tipper 40. Flyttet til Lerkelund på Bøn 16. mai 2019 og stortrives. Er tidligere kløvsoldat, agronom, fløy 15 år som steward i SAS, har vært seterbudeie på gamlemåten i 53 sesonger, er første mottager av Norges første nasjonale Seterpris, Ridder og Kommandør av Polarstjerneordenen og har et hjerte som banker for dyr og de eldre.


Om noen få dager fyller jeg 69 år. Hvem skulle trodd det da jeg for få år tilbake fikk alvorlige helseutfordringer. I måneder var jeg avhengig av hjemmesykepleie to ganger daglig. Alltid enestående dyktige personer, men nesten alltid nye. Klokkeslettene var heller ikke faste, men innenfor en gitt tidsramme.


En dag kom en bil kjørende, og ut hoppet en strålende blid ung kvinne. Jeg reagerte litt, men bare litt, på at hun ikke hadde slik kittel som de andre. Heller ikke navneskilt eller kulepenner. Blås i det. Jeg gjenkjente hennes strålende smil og røde negler.

Jeg ledet henne inn på værelset der alt var klargjort for sykepleie. Remedier lå klare, protokoll og penn. For en gangs skyld løsnet jeg ingen klær, men satte meg som vanlig. Den unge kvinne satte seg også. Det var jo hyggelig, da vanligvis hadde de dårlig tid, selv om de prøvde skjule det. Jeg nevner at jeg trodde hun skulle ha med seg en, men det avkreftet hun. Jeg gjentar spørsmålet om det ikke var meningen å ha med en på opplæring, hvorpå hun blidt svarer nei. Hun skulle jo bare støvsuge!

Slik kan det gå. Hun hadde hjulpet meg tidligere, men jeg klarte ikke huske og sortere alle ansiktene som kom. Hun fikk støvsuge i fred, og den ekte sykepleieren fikk utføre sin jobb noe senere.

Denne historien er for å skryte av hjemmesykepleien i Eidsvoll, som jeg beundrer og har stor respekt for!

Den barmhjertige Samaritan av Sivert Donali - Avduket og plassert på Pålsejordet i 2016

For mange er hjemmesykepleien som en barmhjertig samaritan. Dette relieffet, som heter nettopp "Den barmhjertige samaritan", er laget av Sivert Donali. Kunstverket befinner seg på Pålsejordet på Dal. Foto: Bjørn Hytjanstorp


Så leser jeg i dag at en gårdbruker i Hurdal har funnet ut at han er blitt voksen. Neste generasjon skal overta. Det betyr mye å skulle flytte fra hjemmet sitt, selv om det bare er til kårboligen.

Plutselig skal barn, svigerbarn og barnebarn bo tett på. Det er vel soleklart at privatlivet vil få utfordringer. Foreldre og svigerforeldre rett utenfor dørstokken….

Den fremdeles oppegående bonde tenker også på eventuelle utfordringer som kan, og vil, dukke opp i fremtiden. Han ønsker å rive dagens kårbolig, og bygge ny litt lenger unna. Tanken er et hjem med livsløpsstandard. For en mann, for en IQ, for en samfunnsnyttig tanke. Det vil kunne bidra til at de gamle kan bli boende hjemme nesten til de bæres ut med føttene først. Kommunen vil kunne spare all kjøring med hjemmesykepleiere, plass på institusjon og ikke minst det psykiske ved at ektepar kan leve sammen også etter at helsen gir utfordringer.

Alt klart? Bingo? Selvsagt ikke verken klart eller bingo. Gårdstunet har nemlig store estetiske og kulturelle kvaliteter og bør vernes som helhetlig kulturmiljø.

Roswitha Rosner (SV/Rødt) fremmet et forslag som slår beina under hele saken. Plutselig blander hun inn klimautslipp ved produksjon av nye byggematerialer, og at det vil ta 40 til 60 år før klimautslippet er inntjent. Hun vil heller ha den gamle kårboligen restaurert. Et flott forslag. Et hus bygget før 1900, to etasjer og med lite tanke på livsløpordninger. Når man blir syk, er det jo greit å bo på dørterskelen til neste generasjon. Da roper man bare om hjelp hver gang det er noe.

Jeg merket pulsen slår hurtigere. Her er steder som ikke ligner grisen, arkitekttegnede hus som ser ut som barnetegninger, kommunalt ansatte som kjører bil til jobben, et plan- og næringsutvalg som garantert ikke lever med konstant omtanke for klimautslipp. Hvor mange av medlemmene har kjøpt nye klær de siste 10 månedene? Klesindustri er jo meget forurensende. Hvor ofte bruker de bil? Har alle kjøpt bruktbil, og har bare en bil? I matveien er det jo mye å hente. Spis norsk, kortreist mat. Ikke ris, importert kjøtt og grønnsaker. Hvordan er det med kunstgjødsel i gangen og på gressplenen osv.? Er stedets kirke og bygdetun gitt nok midler?

Vær lykkelig for at noen gidder bruke hodet på noe som gavner egen og neste generasjon. Bruk heller tiden, som dere får betalt for, og viljen til å bevare det som virkelig er bevaringsverdig.