Invitert: - Bygdenes fellesarealer

• Invitert
• 07.01.2024 Kl. 15:15

Vi brukte å si: Godt nytt år og takk for det gamle! Nå nøyer det seg med at vi ønsker hverandre godt nytt år, det gamle er det visst ikke så nøye med. Så bygdefolk, godt nytt, blankt år, det går bra eller det går over.

Sånn like på nyåret falt blikket på vårt utskjelte, men stadig mye brukte sosiale medium Facebook og en post fra vår lokale og aktive Feiringregjering/Ungdomslaget. De skriver i dag om sitt gode samlingssted Fløygir og gir til beste muligheter for alle til å leie deler eller hele samfunnshuset til private eller offentlige arrangementer. Alt til en rimelig penge.

Tankene gikk videre til det vi kaller «våre utkanter», en gang virkelige utkanter, nå bare en kort biltur til sentrum eller til nærmeste motorvei. Folk i utkantene bygde samfunnshus eller ungdomshus, noen ganger bedehus eller annen type felleshus som sto til allmenn avbenyttelse i glede og sorg for folk i nettopp denne delen av bygda. Disse bygningene sto for samhold og fellesskap, til dans, basar og minnesamvær. Et sted der alle hadde tilhørighet og eierskap, et sted man møttes og tok et tak i dugnad for nettopp fellesskapet.

Samfunnshusene er det fysiske beviset for samholdet i bygdene over hele landet fra den tida avstandene var store og naboskapet tettere på godt og vondt.

I dag står de fortsatt, men mer til allment besvær. Digre, lett slitne og tungdrevne med krav om oppgraderte fasiliteter som ikke matcher den felles lommeboka. Denne skribenten har ikke oppdatert oversikt over hvor mange slike bygninger som finnes I Eidsvoll, men det er mange. Noen er gamle skolebygg som ble overtatt av bygdefolk den gang kommunen ikke hadde bruk for dem lenger, andre er bygd for formålet, ofte på dugnad. Vi har slike hus på Habberstad, på Dokken, på Strand og i Gullverket for bare å neve noen.

Som han sa, ungdommen nede i veien: «Wot to do?» Er det liv laga for de gamle beista, og hvis ikke, hva gjør vi med vår felles historiebit? River? Selger? Til hvem? Til hva? Den beslutningen er det fryktelig vanskelig å ta, det er sårt for sjela bare å tenke seg at de skulle bli borte, de som betydde så mye for så mange og huset glede og sorg i menneskenes liv.

Noen ildsjeler holder fortsatt ut og holder et slags liv i dem; en og annen konfirmasjon, sågar et bryllup i ny og ne avholdes. Innimellom leies det ut til et dansekurs eller et foredrag. Monner det når strøm, forsikringer og kommunale avgifter skal betales hele året? Og ildsjelene, brenner de kanskje en dag opp når dugnadsilden for alvor har dødd hen? Få, om noen kommer når det skal males og lakkes, enda færre vil påta seg verv og sitte i styret.

Kan disse, noen av de ganske medtatte styrene, etablere et slags sameie rundt huset, slik man gjør med leiligheter? Der alle sameiere betaler et fast månedlig beløp til felleskassa for å holde liv i de gamle hus? Der alle på gitte adresser forplikter seg til en mindre penge? Kan det tenkes at forfallet må males med bred pensel for at bygdefolket skal se hva det gjelder?

Klokka tikker for utkantenes fellesarealer, det brenner et blått lys, så mye er nok sikkert. Noe må gjøres om husene ikke skal møte sitt endelikt. Hvem tar den hansken?