Invitert: Det dyrebare demokratiet vårt
-
Invitert
-
03.09.2023 Kl. 10:37
Tove Kjellerød, f. 1948, opprinnelig fra Oslo, bosatt nær Sundet. Utdannet lærer og spesialpedagog, arbeidet mesteparten av livet som byråkrat på kommunenivå. Frilans reiseleder og diversør. Er mamma, svigermor og mormor og lever av det lærere kaller «utsatt lønn», nemlig pensjon. Samfunnsinteressert så det holder, sies det. Til tider ufordragelig besserwisser.
I går, 2.september, ble Demokratiets dag arrangert på Eidsvoll 1814. Det er en uke til valget som skal avgjøre hvem som skal sitte med flertallet i Eidsvoll kommunestyre. Alle lokalpartiene hadde møtt opp med kjærlighet, (nok ikke bare på pinne), kaffe, bananer og klistremerker. Alle var der for å gjøre en innsats for kommunen vår, mange med samme mål, men med noe forskjellige veier til målet.
Og jamen dukket det opp en og annen kjendis. Vel, kjendis er vel å ta hardt i, men èn statsråd, minst èn stortingsrepresentant, leder av både det ene og det andre og smått og stort hadde tatt seg til grunnlovsbygda. Selv sola skinte over demokratiet.
Det ble samtalt om det forestående valget og gode og dårlige grunner til å delta i folkefesten 10. og 11. september. Og om hvordan vi folk med år på baken og tørrvoks bak ørene skal få ungdommen til å møte opp i valglokalet mer enn èn gang, de såkalte andregangsvelgerne.

Det var høy kvalitet på gjestene under samtalen om ytringsfriheten under press, men skribenten Tove Kjellerød lurer på hvor alle folk var. Fra venstre Bente Kalsnes (professor i politisk kommunikasjon), Amanda Hylland Spjeldnæs (leder i Solidaritetsungdom) og Jette F. Christensen (leder av Riksvalgstyret og tidligere stortingsrepresentant). Foto: Bjørn Hytjanstorp
Men hvor var vi folk denne dagen? Tja, hvem vet, i parken ved bygningen var de i hvert fall ikke - hvis vi ser bort fra dem med et velgerbudskap og dem som fulgte noen med et velgerbudskap. De få av oss som satt ringside podiet og lyttet til samtalene var der trolig fordi vi har en særskilt interesse av dette langsomme, tungvinte og stundom ørkesløse maskineriet som vår styreform ofte er. En smal interesse visstnok stadig færre av oss dyrker. Vi var til stede, midt i misnøyens Norge 2023.
De var for det meste enige, de inviterte. Enige fordi det handler om oss selv, intet mindre. For hvert 10-år som går blir det færre demokratier i verden, det later til at selve levemåten vår er i ferd med å gå ut på dato.
Synes eidsvollinger virkelig at vi skal styres av noen andre enn våre egne? Neppe. Som flere på podiet var inne på; vi folk må føle at det angår oss og at vår stemme teller. Og som noen andre sier; de er så like, vi ser ikke forskjell på dem, på partiene. Dessuten krangler de hele tiden, skylder på hverandre som småunger.
Det kom forslag fra podiet; skribenten sitter igjen med ett som sporenstreks bør settes ut i livet, i alle fall til neste valg. Alle partiene går sammen, skriver èn brosjyre hver til velgerne, alle skriv legges i en felles konvolutt som sendes til alle husstander med posten. Da slipper vi alle enkeltbrosjyrene som irriterer velgerne og sliter ut partiene og nesten uten unntak havner i søpla. Kanskje vil de fortsatt havne der, men mange vil kunne ha nytte, om ikke direkte glede av, å se alle partiene samlet og under ett.
Og som en sa i dag, rettet til ungdommen: Gå og stem! Gjør du ikke det, er det 80-åringene som vil bestemme for deg! For 80-åringene stemmer, vær sikker på det.
Som en klok mann sa: «Den som sovner i et demokrati våkner i et diktatur».
Godt valg, sambygdinger!