Invitert: - Det var en gang
-
Invitert
-
24.05.2023 Kl. 17:00
Mitt navn er Christian Michelet Saxlund, født 6. juni 1954, noe som tilsier at jeg straks er 69, selv om de fleste tipper 40. Flyttet til Lerkelund på Bøn 16. mai 2019 og stortrives. Er tidligere kløvsoldat, agronom, fløy 15 år som steward i SAS, har vært seterbudeie på gamlemåten i 53 sesonger, er første mottager av Norges første nasjonale Seterpris, Ridder og Kommandør av Polarstjerneordenen og har et hjerte som banker for dyr og de eldre.
"Det var en gang". Slik begynner alle eventyr. Det blir ofte lest eventyr på sengekanten. Barn fascineres av historiene, og uansett spenningsnivået pleier det å være en hyggelig slutt. Selvsagt håper man at ikke spenningen blir så stor at ungene ikke sovner, men oftest klaffer det om man slukker lyset.
Leser man fra en bok, ja da vet man hvordan handlingen forløper. Det virkelige livet kan også fortone seg som eventyr, men man vet ikke alltid slutten.
Nylig hørte jeg et hyggelig intervju i radio. En mann forteller om hvordan det var å oppleve farens demens. Det ble bok av sønnen og farens reise i den dementes verden. Den boken ønsket jeg å lese.
Ark er min nærmeste bokhandel, så jeg legger turen dit. Da det var min tur, spurte en blid ekspeditrise hva hun kunne hjelpe med. Jo takk, jeg skal ha en bok om demens. Selvsagt ble jeg spurt om bokens tittel, men da måtte jeg beklage at det husket jeg ikke. På spørsmål om forfatter, måtte jeg atter innrømme at jeg heller ikke husket det.
Jeg informerte om at boken var ny, og forfatteren var sønn av sin far, men det hjalp selvsagt ikke mye. Den hjelpsomme damen bak disken ville vise meg dataskjermen, så kanskje jeg kunne gjenkjenne noe. Det var jo elskverdig, men jeg hadde faktisk klart å glemme brillene hjemme, og uten brillene….
Det var ingen annen utvei enn å innrømme at huskelappen var glemt hjemme, men jeg kunne ringe min bedre halvdel for å få hjelp.
Når man plutselig ikke husker, da blir livet litt som et eventyr. Man håper spenningen ikke blir for stor, og at det blir lykkelig slutt.
Verdens triveligste ekspeditrise og jeg fikk en god latter, de andre kundene også, og boken ble bestilt.
Jeg glemte å hente boken, men halvdelen gjorde det for meg. Den glemselen sparte meg for noen kroner, så det ble en lykkelig slutt på eventyret om å ikke huske.
Boken heter forresten «Må lære meg å melke kuer» av Freddy Kjensmo