EidsvollPuls

EidsvollPuls

Invitert: - Erru eidsvolling eller innfløtter?

Tove Kjellerød, f. 1948, opprinnelig fra Oslo, bosatt nær Sundet. Utdannet lærer og spesialpedagog, arbeidet mesteparten av livet som byråkrat på kommunenivå. Frilans reiseleder og diversør. Er mamma, svigermor og mormor og lever av det lærere kaller «utsatt lønn», nemlig pensjon. Samfunnsinteressert så det holder, sies det. Til tider ufordragelig besserwisser.


Vi folk her i bygda er fra Steinkjer og fra Bergen, fra Varanger og faktisk er noen også fra, nettopp, fra Eidsvoll. Til forskjell fra de tre først nevnte, som vanligvis har en noe hørbar dialekt, snakker eidsvollingen nå slik alle østlendinger gjør, et avslepet oslomål.

En gang, for en generasjon eller to siden, snakket vi folk her i bygda dialekt. Vi sa «bannan» og «sykkaln», «himatt» og «bibaln». Det var den gang vi folk VAR herfra. Før det rant inn med folk fra andre steder, fra dette landet og fra utlandet uten at det er dem som skal ha skylda for vårt eget utdøende mæle.

Hvor lenge det er siden folk snakka eidsvollsdialekt? Tja, minst to generasjoner hvis vi regner en generasjon for å være 30 år. Det lever fortsatt folk som holder seg med dialekta, men de fleste har enten mista den på vegen eller de har aldri hatt den.

En gang i tiden snakket man dansk i Norge. Så 'ille' er det ikke nå til dags

En gang i tiden snakket man dansk i Norge. Så "ille" er det ikke nå til dags. Foto: Bjørn Hytjanstorp

 

Er litt rart, dette. En finslig Christian Borch, tidligere NRK-mann og distinkt riksmålsmann, er i ilden om dagen fordi han mener at folk med jobb i statskanalen må legge av seg dialektene sine. Noen kaller dette gammelmannsprat, nå, som dialekter har blitt så moderne. Dialekter har status; taler og reportasjer framføres på klingende vossamål og sørlandsk. Og denne østerdølen Lars Os, er det virkelig noen som ikke skjønner hva han sier, Christian? Og hvor ble det av stasen med vår dialekt, den som blei snakka her i bygda?

En teori er at det var herfra de kom de som rundt 1900-årsskiftet, eller litt før, trasket til byen for å få seg arbeid i fabrikkene. Det var vi som bosatte oss øst i Oslo, i den magrere delen av hovedstaden og tok med oss dialekta som snart fikk tilnavnet Vika-språk. Romeriksdialektene var siste sort hos fiffen i byen og vi folk gjorde det vi kunne for å lære oss å si «banaaan».

Gjort på en generasjon, og vipps, vekk var den. Kun noen få gamlinger nå som holder det gamle oppe og i live. Eidsvollsdialekta har lenge sunget på siste verset uten at noen tilsynelatende sørger over det.

Nå vi folk av og til ymter frampå om at noe går tapt, at en bit av den lokale folkesjela blir mindre, smiles det lett og gjespes høflig bak håndbaken. Rart dette, at det må en innfløtter til for at urbefolkningen skal skjønne at de har noe som er verd å ta vare på.

For det har dom faktisk.