EidsvollPuls

EidsvollPuls

Invitert: - Her i bygda bor vi folk overalt

Tove Kjellerød, f. 1948, opprinnelig fra Oslo, bosatt nær Sundet. Utdannet lærer og spesialpedagog, arbeidet mesteparten av livet som byråkrat på kommunenivå. Frilans reiseleder og diversør. Er mamma, svigermor og mormor og lever av det lærere kaller «utsatt lønn», nemlig pensjon. Samfunnsinteressert så det holder, sies det. Til tider ufordragelig besserwisser.


Her i bygda bor vi folk overalt. Mange bor på Råholt og rundt Sundet, resten av oss bor over stokk og stein. Noen bygdefolk er så gamle at de husker navnet på små-små steder sånn som Mostu, Sagmoen, Verket, Vormvik og Rubis, navn som etter hvert blir borte og spist av de større tettstedene.

 

«Innafor», navnet vi folk har på det som foregår nærmere Oslo, der de lager planer for oss som bor i distriktet, de har fått det for seg at vi folk utafor skal ha «gåavstand» til alt vi trenger. Vi skal ha gåavstand til jobben, til skolen, til butikken og til toget. I tråd med prinsippet om gåavstand skal 80% av all ny bebyggelse legges tett opp til knutepunktene. I Eidsvoll, denne digre kommunen vår, betyr det i en liten sirkel rundt Eidsvoll stasjon og det de kaller Råholt som egentlig heter Eidsvoll Verk som egentlig heter Mostu. Her skal det bygges og bo slik at vi folk får gangavstand til det meste. «Innafor» har tildelt kommunen hele to slike knutepunkter.

 

«Utafor», i dobbelt forstand, har vi Minnesund og Feiring, Habberstad, Gullverket og Døli. Steder som har gåavstand til lite annet enn til naboen. Unntaket i «utafor» er vel i denne sammenheng Dal, som i det minste har egen togstasjon med kommunikasjon til innafor selv om de ikke er koplet på resten av den skinnegående forflytningen i egen kommune.

Her i bygda bor det folk overalt, skriver Tove Kjellerød. På Minnesund, i Feiring, på Habberstad, i Gullverket, på Døli og ikke minst ved idylliske Holtdammen.

Her i bygda bor det folk overalt, skriver Tove Kjellerød. På Minnesund, i Feiring, på Habberstad, i Gullverket, på Døli og ikke minst ved idylliske Holtdammen. Foto: Bjørn Hytjanstorp


Innafor sier de at togstopp på Minnesund ikke er bærekraftig, dette nyordet som rommer alt fra vern av gamle stabbur og villorkideer til økonomisk overskudd, her nok ment det siste. Er ikke befolkningsgrunnlag på Minnesund, sier de innafor. På Minnesund tenker de kanskje omvendt; stopper toget, blir det befolkningsgrunnlag. Stopper toget ville det dessuten ha avlastet parkeringen på Eidsvoll stasjon.

 

Det er visst bilkjøringen som er det store problemet og som bør unngås slik at vi folk får oss mer gåavstand. Bilen skal erstattes med gode sko, i noen tilfeller tilstås retten til sykkel. For å sikre korte avstander og tettere boligbygging begrenses antallet parkeringsplasser rundt knutepunktstasjonene. Det kan selvsagt utilsiktet resultere i at vi folk kjører bil hele veien til jobben i stedet for å ta toget. Kontraproduktivt der, altså.

 

Er vel ikke lenger kontroversielt å anta at behovet for transport vil øke i årene som kommer. Til trøst får vi lene oss til målet om at transportbransjen skal elektrifiseres og bli utslippsfri. Og fortsatt bor vi folk i utkantene. Mange er glade for det. For at det er lys i husene, at det er unger som leker i hagene og naboer som skravler over gjerdet. Vi synes tog er fint og samtidig ser vi i øya at vi folk vil kjøre bil på tvers i bygda, til hytta og til stasjonen der vi også tillater oss å ønske en parkeringsplass.

 

Eidsvoll er inntil videre ei bygd av eneboliger og småhus. Vi har 9611 av det slaget og bare 2113 leiligheter. Det er nok en grunn til det. Mange av oss liker å ha bakkekontakt i bokstavelig forstand. Med kravet fra dem innafor om fortetting i randsonen av knutepunktene, vil det om ikke altfor lenge bli fullt. Folketallet vokser og tar mål av seg til å nå 30000 eidsvollinger innen 2027. Når det blir fullt, hva synes de innafor da at vi folk skal finne på? Begynne å tenke på å bygge utafor, eller?

 

I desentraliseringens navn burde vi folk kanskje anbefale at innafor flytter ut til oss utafor for en periode. Som Ronald Bye, en tidligere samferdselsminister, sa en gang han ble konfrontert med at hadde skiftet standpunkt i en viktig sak: «Det kommer helt an på hvilket skrivebord du ser det fra».

 

Just det, innafor.