EidsvollPuls

EidsvollPuls

Invitert: - Om Hans, navler, provokasjoner og litt til

Rune Østby Hansen, f. 1959, (selveste The Beatles synger om alderen min), ekte eidsvolling/minnesøkning. Utdannet lærer, fotograf og innehaver av Eidsvoll Foto i 13 år, deretter stort sett i messe- og eventbransjen. Nå sivilt ansatt i politiet. Gift med Cheryl, 2 barn her og en bonussønn i Atlanta, Georgia. Nysgjerrig og pratsom.


Forleden skrev jeg et innlegg på Facebook som fikk en smule oppmerksomhet. Slett ikke noe litterært verk, ei heller særlig planlagt, men et utslag av et øyeblikks, eller snarere flere øyeblikks, frustrasjon.

Løsningen ble altså å skrive det av seg, jeg kunne ha stoppet med det, men valgte å trykke «Publiser». Dette førte til at redaktøren av «EidsvollPuls», allestedsnærværende Bjørn Hytjanstorp, inviterte meg til å skrive litt mer i, - ja nettopp «Invitert».

Frustrasjonen er muligens et utslag av at jeg er i ferd med å bli GGG, noe som i oppveksten betød «Gyldendals Gode Guttebøker», men som nå mer betyr «Gammel, gretten gubbe». Nå veit jeg ikke hvem som var mest gretten, undertegnede som lot seg provosere, eller de som provoserte, men jeg hadde altså i noen tid latt meg provosere av de som ble provosert over at medier og myndigheter varslet oss om ekstremværet «Hans». Det ble advart om at vi måtte ta forholdsregler og være forberedt på store nedbørsmengder og stigende vannstand.

Den nye SMS-varslingen ble også benyttet, så vidt jeg veit for første gang «på alvor» i vår region, og det provoserte også, særlig de som stakk armen ut av bilvinduet og ikke umiddelbart blei våt der og da. At SMS-varslingen i tillegg ble sendt ut flere ganger provoserte dem som fikk den, og de som ikke fikk den ble også fornærmet. Som om ikke det var nok, ble enkelte irritert over at vi ikke fikk varsel om at vi ville bli varslet.

Innlegget mitt, som ikke skal gjengis her, de som vil lese finner det nok, gikk rett og slett ut på at vi er blitt så navlebeskuende (her kom navlen fra overskriften inn) at om ulykken/uværet/uhellet (stryk det som ikke passer) ikke rammer nærmere enn vi kan se når vi strekker ut armen og sjekker manikyren, så kan det ikke være så ille.

Nå blei det heldigvis mindre av disse kommentarene etter hvert som alvoret gikk opp for folk, nå begynte man å fokusere mer på at «Det var da verre under Storofsen». På slutten av 1700-tallet var man også fri for SMS-varsling, og for den saks skyld også sosiale medier og kommentarfelt i nettavisene. Det jeg hadde håpet på, men kanskje ikke forventet, var at de som ikke synes Hans var så ille, ikke mye verre enn ei solid regnskur, kanskje kunne ha kommet med en aldri så liten beklagelse, «Sorry, jeg tok visst feil, dette var alvor». (Her kunne kanskje redaktøren eller desken komme med en collage av overskrifter fra siste ukes medieoppslag om evakuerte mennesker, isolerte samfunn, hus, hytter, biler og campingvogner som seiler nedover ville vassdrag, ødelagte broer osv.) Men det å legge seg flat er nok en øvelse forbeholdt rikspolitikere som ikke helt forstår det lovverket de sjøl er satt til å forvalte.

Man hadde litt å stri med i Klaseiegutua også

Under flommen hadde man litt å stri med i Klaseiegutua på Eidsvoll Verk også. Slik så det ut da Gørrbekken gikk over sine bredder og tok med seg brua og deler av vegen. Foto: Bjørn Hytjanstorp

Som jeg også skrev, - vi har, i hvert fall mange av oss, slått oss til ro med at om det har skjedd en stor katastrofe ute i verden så er det sånn noenlunde greit når mediene kan meddele at «Ingen nordmenn ble rammet».

Men har nå navlene våre blitt så store og vår plass i universet så liten at det plutselig ikke er noe problem at våre naboer i Hurdal, Gran og Lillestrøm blir rammet av tragedier, så lenge det er tørt hjemme hos meg på Minnesund?

Vi liker gjerne å klage, men jeg synes klaging og syting har tatt seg opp de seinere åra, eller er det bare mer synlig fordi det er blitt så usedvanlig enkelt å hakke ned noen fyndord på mobilen, som dessverre ennå ikke er utstyrt med promillefilter. Tryggheten bak tastaturet i sofakroken er kanskje en fare, ikke for ytringsfriheten, men for kvaliteten på ytringene?

Noe jeg finner litt humoristisk er alle som klager på kommunen. Hvem er nå denne kommunen som ser ut til å gjøre det meste feil skal vi tro kommentatorene i sofaen. Er det ordføreren, er det sjåføren på brøytebilen, er det kommunedirektøren, helsesjefen, læreren eller vararepresentanten i kommunestyret? Etter kort tids virksomhet på de få, små grå jeg ennå har i behold, kom jeg fram til at denne «kommunen», det er oss, - innbyggerne. Når vi klager på kommunen så skyter vi oss sjøl grundig i begge beina. Det er VI som velger politikerne våre, som igjen har ansvaret for å ansette ledelsen i administrasjonen, som i sin tur ansetter alle kommunalt ansatte. Alt som er «kommunens» feil er altså vår egen skyld!

Dette kjenner jeg blir i meste laget å ta innover seg, og enda verre blir det når jeg nå må erkjenne at jeg sjøl sitter her og klager litt…

Godt valg da, gode medborgere!