Invitert: - Vi eidsvollinger
-
Invitert
-
28.10.2024 Kl. 15:50
Tove Kjellerød, f. 1948, opprinnelig fra Oslo, bosatt nær Sundet. Utdannet lærer og spesialpedagog, arbeidet mesteparten av livet som byråkrat på kommunenivå. Frilans reiseleder og diversør. Er mamma, svigermor og mormor og lever av det lærere kaller «utsatt lønn», nemlig pensjon. Samfunnsinteressert så det holder, sies det. Til tider ufordragelig besserwisser.
Vi folk hører ofte at «Vi eidsvollinger» er slik eller er sånn. Som om eidsvollinger skulle ha et felles gen eller noe. Nå skal det lite til før skribenten blir blank i øya når hun hører ordet «fellesskap», men at vi eidsvollinger har et sett felles egenskaper eller verdier er kanskje å dra det litt langt?
I 2002 var vi 18000 innbyggere her i verdens beste kommune. Den som måtte komme på å tvile på karakteristikken vet sikkert at nå, i 2024, er vi 28000 eidsvollinger. Det må jo nødvendigvis bety at det er flere som har fått det med seg, det om verdens beste kommune. Og at vi folk etterhvert er av mange slag, mange nasjonaliteter og alle kjønn.
Identitet er viktig og alle som èn her i bygda er velkommen inn det fellesskapet vi folk kaller «Vi eidsvollinger», det er ikke det. Så må det være i forståelse av at vi er i endring og er i ferd med å bli mer mangfoldig og sammensatt enn vi historisk har vært kjent for. Selvoppfatning og kultur er et kontinuum for å si det på unorsk. Vi er ikke støpt i en form, vi er fleksible og foranderlige.
Dermed må det, i beste fall, være nytt innhold i uttalelser som: «Vi eidsvollinger er slik eller sånn». En eidsvolling er ikke helt som før. Noen kommer fra Bøn, noen fra Bodø, noen fra Polen og noen, sånne som skribenten, kom i 1975 og elsker å kalle seg eidsvolling.
Alle kommer vi hjemmefra med våre skikker og tradisjoner og bringer til torgs noe nytt, av og til en «doft av den fina wärld» til og med. Dette smelter sammen med den gamle bonde- og arbeiderkulturen som var her fra før, og vips, vi kan kalle det utvikling.
Egentlig er denne epistelen en hyllest til noe som er nytt her i bygda, nemlig det å gå ut. Det er med tristhet jeg leser at Munter måtte kaste inn håndkleet nylig og at restauranten ved Vormas bredd har måttet stenge flere ganger før den nå har gjenoppstått denne sommeren. Bare kinaén, som vi folk sier, har holdt stand i 50 år og ære være den for det.
Råholt har fått sin autentisk libanesiske restaurant Fairouz dette siste året. Så hører jeg folk si at «Vi eidsvollinger går ikke ut»!
Løgn og forbannet dikt! Vi eidsvollinger skal motbevise dette og vise at har vi noen kroner til overs, ja, så går vi ut og spiser sammen som folk i byen og i Paris.
Så eidsvollinger av alle slag, mors kjøttkaker er gode, men lite slår f.eks. en godt tilberedt mezze eller sushi en våt og tåkete oktoberkveld.
God appetitt eller bon appétit om du vil.