Leserinnlegg: - Dugnaden – limet i lokalsamfunnet (og årsaken til at vi alle eier én litt for utslitt refleksvest)

• Leserinnlegg
• 21.11.2025 Kl. 21:00

Dugnad. Det lille ordet som får både hjertet og kalenderen til å hoppe litt. Vi vet alle hva som skjer når lappen kommer i postkassa eller på Facebook-gruppa, eller i Spond: først et lite sukk, så en minirunde med intern forhandling – og til slutt: «OK, jeg kommer.» Og det er jo akkurat det som er så fint.

Av kommunestyregruppa i Eidsvoll Arbeiderparti v/Hege Granberg

For når vi først møter opp, skjer det noe helt spesielt og på grensen til magisk. Da står vi der – småfrysende, småpratende og med en spade som ikke helt passer håndstørrelsen – og river, maler, rydder eller bærer som om vi aldri hadde gjort annet. Og plutselig er det jo faktisk litt hyggelig også.

Det er dette som er dugnad. Ikke perfeksjon. Ikke effektivitet. Men folk som gjør ting sammen, på godt og vondt, og som ender opp med å le litt av det etterpå.

Dugnad skaper fellesskap – på ordentlig

Ingen app eller kommunal strategi kan erstatte det øyeblikket når naboen du bare har nikket til i fem år plutselig står ved siden av deg og holder i den andre enden av en altfor tung plankebit. Eller når en seksåring med altfor utvannet kakao viser deg hvor du egentlig bør rake. Eller når bestemor på 82 løser et praktisk problem du har stått fast med i ti minutter, og sier: «Herregud, har du aldri brukt en kniv før?»

Det er i disse små øyeblikkene fellesskap blir til.

Og så er det kulturen – det store barnet av dugnad

Norsk kulturliv hadde kollapset fortere enn en teltstang i motvind uten frivillighet. Korps, kor, teatergrupper, festivaler, juletrefester, loppemarkeder – alt dette er dugnadens barn. De vokser opp fordi folk gidder å stille opp, ofte helt uten å ane hva de egentlig har sagt ja til.

Og idretten? Sannheten er at uten frivilligheten hadde verken lokale eller nasjonale idrettshelter kommet særlig langt. Ingen trener gratis i pissregn fordi de elsker logistikken – de gjør det fordi de bryr seg.

Og organisasjoner som LHL og flere med de? De står på skuldrene til tusenvis av frivillige hverdagshelter som bruker fritida si på å gjøre livet varmere og lettere for andre.

Og jammen skaper dugnad demokrati også

Vi glemmer det ofte, men de aller fleste som driver politisk arbeid i lokalsamfunn som Eidsvoll, gjør det på fritida. Ingen diplom. Ingen luksusgoder. Bare endeløse møter, papirbunker og forhåpentligvis et ujålete ønske om å gjøre ting litt bedre. Også dette er frivillig arbeid – et som holder demokratiet i live og i brukbar stand.

Men frivilligheten må aldri utnyttes

For én ting må vi være krystallklare på: Frivillig arbeid er frivillig. Det skal aldri bli en ressurs som noen utnytter, eller være en mulighet til å berike seg på andres innsats. Frivilligheten må behandles med respekt – som det gullet den er.

Ledere i idrettslag, korps, foreninger og politiske organer har et ansvar: å se folk, støtte dem, motivere dem og sørge for at dugnadsansvar ikke blir tungt, men meningsfullt.

Og nå – en personlig takk

Til alle dere som driver frivillig arbeid i Eidsvoll kommune:

Dere er uvurderlige. Uerstattelige. Ubetalelige (bokstavelig talt, dessverre). Dere skaper møteplasser, fellesskap, trygghet, inkludering og kultur. Dere gjør lokalsamfunnet vårt rausere, varmere og mer levende.

Dere er årsaken til at unger lærer å spille tuba, at skiløyper ikke gror igjen, at folk finner venner, at vi har arrangementer som faktisk føles som Eidsvoll og som løfter Eidsvoll og hverandre – og at vi fortsatt tror på det gode i hverandre.

Tusen takk. Helt oppriktig. Tenk så fattig vi hadde vært uten dere.

Og til alle som akkurat nå vurderer hvordan de kan snike seg unna, eller betale seg ut av neste dugnad: Det går over. Det blir hyggelig. Og det blir kaffe. Alltid kaffe.