Muntlig tradisjon: Otto Nordheim del 1

• Nyheter
• 29.12.2025 Kl. 11:35
• Av Bjørn Hytjanstorp

Barndommen på Eidsvoll prestegård

- Mitt fulle navn er Otto Kristian Pedersen Nordheim, født på Eidsvoll prestegård den 16. juni 1897, fortalte Otto Nordheim til Jørgen Klaseie vinteren 1982.

Faren, Karl Edvard Pedersen Nordheim, var den gang forpakter på prestegården. Moren, Olava Holmsen Rustad, var født på Storenga i Bærum i 1863. Før faren ble forpakter hadde han drevet som tømmermann, sammen med sin far Peder Kristensen Formo som kom fra Modum.

- Bestefar var byggmester, og han hadde vært med på å bygge jernbanebruene over Andelva da Hovedbanen ble til. Han skal visstnok også ha bygd Solbakken på Eidsvold Verk, og major Kittelsen var visst inne i forbokstavene til navnet hans i tømmeret der, sa Nordheim i intervjuet for 43 år siden.

---

Bakgrunn: Unike intervjuer er funnet og digitalisert!

---

Ottos far Karl Edvard var med på å bygge opp Eidsvoll kirke etter brannen i 1883, og var med på tårnarbeidet der. Det viste seg senere at han aldri var redd for store høyder, selv om det ble aldri så høyt.

Men i 1893 fikk Ottos far tilbud om å forpakte Eidsvoll prestegård.

- Det var noe langt annet enn det som er situasjonen i dag. På slutten av 1890-tallet fantes det lite maskiner, slik at onnene var et langdrygt arbeide. Og den gangen så brukte de ikke bare slettene, men alle liene også. Dom måtte også kjøre fra der de slo, og ofte kunne det være nokså vanskelig.

Foruten at faren hadde gården, hadde han også vedkjøring fra Prestegårdsskauen i Hurdal, og da klarte han ikke mer enn ei vending om dagen.

- Mor fekk etter hvert ni unger, så hu hadde nok å slite med. Mor måtte naturligvis ha litt hjelp, så hun hadde en jente, ei hushjelp. Dessuten hadde vi sveiser som stelte med fjøset. Og presten han skulle ha seks liter mjølk hver dag, i tillegg til ferdighogget ved. Far hadde en kar som bare dreiv med vedhogst, han het Bernt Larsen og var fra Grønbek på Eidsvoll Verk. Han var der så lenge far var forpakter på Prestegården.

Vant vaskemaskin

- For ei husmor var det veldig mye å gjøre på den tida. Det er i grunn først dei seinere åra je har tenkt over hvor mye kvinnfolka hadde å gjøre i den tida. Det er jo helt imponerende, det er nesten utrulig, hva de klarte å gjøre den gangen, fortalte Otto Nordheim.

- En av innejentene som vi hadde i flere år, ei som het Ragna Hansen fra Fenstad, det var ei riktig livat ei. Hun hadde sånn svær sangstemme, så organisten han var ikke riktig blid på henne, hun sang for høyt i kjerka. Så flaug'a på møter, det var på den tida da baptistene kom til Eidsvoll, og'a Ragna Hansen hu flaug på dessa møtene.

Vaskingen var et kapittel for seg, men moren var så heldig at hun på en av de første speiderbasarene vant en vaskemaskin. Otto Nordheim tror det må ha vært en de første vaskemaskinene som Jensen på Eidsvoll Verk hadde laget. Den letta arbeide mye, men så var det slik på den tiden at etterpå måtte de reiste ned til Vorma for å skylle klærne der.

På Prestegården var det også vanskelig med rent vann.

- Da vi skulle ha reint vann så kjørte dom bortover med et stort trekar og fylte det med vann. Så la en flyter av tre i kors oppå, for at det ikke skulle skvalpe altfor mye over.

Mor måtte også sy. Hun kunne sy undertøy og bukser til de aller minste. Men når hun skulle ha mer, så fikk hun tak i ei sydame. Det var en av Simonsen som bodde borte ved stampa, og hun satt hjemme i flere dager og sydde. Når det gjaldt skotøy, så hadde de i regelen skomaker i huset. Det var en Madsen oppe i fra Åsleia, sønnen kalte seg Askheim, det var Birger Askheim som ble lærer. Han kunne så sitte på et av rommene i 2. etasje i 8-14 dager å sy. Somme tider så kunne han lage noe nytt også, så han måtte ha med seg fullt utstyr, en hel sekk. Mat fikk han naturligvis av oss, han overnattet der, men tok en tur hjem i helga.

Noen ganger måtte de til skredderen å få sydd klær.

- De pleide å reise opp til en Habberstad - på Habberstad. Jeg mener sønnen senere ble varaordfører i Eidsvoll.

Kom klage i avisen

- Vi bodde jo like ved kjerka da, og det var prost Landstad som var prest den gangen.Han hadde visst 12 unger, og han var gift med ei som var født Aamodt. Han kom hit fra Jæren hvor han hadde vært prest.

Siden Otto bodde så nær Eidsvoll kirke var han naturlig nok ofte innom der.

- Jeg la merke til kirkesangeren på den tida - det var gamle Erik Hilde. Han var virkelig en skikkelig forsanger. Han sang så høyt at det kom klage i avisen over at han sang for høyt i kjerka. Så var det Hans Nielsen Johnsrud da, som var organist. Han brydde seg ikke så mye om prekenen til presten, han regnet ut hvor lang prekenen var, så da presten hadde begynt, så stakk han bort på Tingvoll og fikk seg kaffe og noe sånt noe, og kom tilbake i god tid.

Og jeg husker så godt i den tida, alle kvinnfolkene satt på venstresida i kjerka og alle kara på høyresida. Det hendte en og annen gang at en kar satte seg på venstre sida sammen med kona si, og da blei det mye glaning.

Da de kom ut fra kirken hadde lensmannsbetjenten møtt opp.

- Han leste det som skulle kunngjøres med høy røst. Det var Erik Opsahl som leste.

Frøken Taraldsen

På den tiden var slik at lærerinna forlangte at elevene skulle kunne bokstavene da de begynte på skolen, og Otto fortalte at han hadde kanskje hadde det litt lettere for seg enn den nest eldste broren sin.

- Han sto ofte bak mor når hun lærte meg å lese, så han lærte faktisk å lese like tidlig som meg. Jeg husker også en ganske artig episode fra den tida. Inne i den innerste stua hadde vi et barometer, og det var jeg ofte inne og så på - så på kvikksølvet som steig eller sank. På begge sidene sto det litt om været - hvordan vær vi kunne vente, men det var en ting jeg ikke kunne forstå. På den ene sida så sto det «usta» og på den andre sida «digt». At dette skulle legges sammen til «ustadigt», det kunne jeg ikke forstå den gangen, men det lærte jeg senere.

Otto begynte på Kirkebygden skole hos frøken Taraldsen.

- Hun så litt eldre ut enn det hun i virkeligheten var, for hun var delvis invalid og brukte ei krykke. Hun var veldig nøye og veldig streng. Når hun skulle ut en liten tur forlangte hun at vi skulle være helt stille. Hun ville ikke høre et knyst fra oss. Hun satte en av jentene på kateteret til å se til oss - se etter om det var noen som hadde vært urolige.

Frøken Taraldsen straffet også elevene.

- Jeg husker spesielt en episode da hun straffet en elevene, som faktisk var sønnen til frøken Taraldsen. Hun tok den ene hånden til gutten og slo på fingertuppene med en linjal. Det hadde naturligvis blitt rabalder hvis de hadde gjort noe sånt i dag.

Det som var trist var at hun aldri var med oss ut for å leike. Det var fordi hun var halvt invalid. Så vi måtte greie oss sjøl. Av og til kunne vi bli sendt ned til butikken, til Kirkeberg, for å handle for henne. Det var især hvis hun skulle ha brød. Og det skulle vare dobbelt-dobbeltstekt - det måtte vi huske. Hun ville altså ha brød som var veldig godt stekt. Frøken Taraldsen måtte ha veldig gode tenner.

Etter frøken Taraldsen fikk Otto Erik Hilde som lærer, og han var av den gamle skolen.

- Hovedfaget på den tida var religion, og Erik Hilde, som var klokker, han ville naturligvis stå høyt hos presten, så han satte særlig press på oss at vi skulle bli flinke i religion. Og forklaringa - den måtte vi pugge. Vi måtte pugge ikke bare svara, men også pugge spørsmålene slik at vi visste hva vi skulle svare på.

Fra skolen kan jeg kanskje nevne en episode, det var ikke bare skikkelige skoleunger den gangen heller, det var noen som fant på litt av hvert. Som for eksempel sønnen til vognmann Hansen, Gunnar Hansen, tok engang å kasta en patron i ommen. Og den eksploderte og smalt fælt. Og Hilde han spratt på kateteret og sa: Sprakk ommen?

Del 2 skal handle om blant annet lærerskolen og de første årene som lærer