Sterk preken i Råholt kirke: - Jeg gråt da jeg skrev den

• Nyheter
• 12.10.2024 Kl. 10:00
• Av Bjørn Hytjanstorp

Søndag 6. oktober var den 20. søndagen i treenighetstiden. Dette er den lengste perioden i kirkeåret og varer fra pinse, gjennom sommeren, høsten og frem til advent.

Denne søndagen var det det kapellan Liv Hanne Langmoen Almasou som holdt gudstjenesten i Råholt kirke, og for 34-åringen var dette en ekstra tøff dag.

- Treenighetstida skal vise oss mer av hvem Gud er som skaper, som frelser, som den som gir liv. Denne søndagen synes jeg personlig at tekstene alltid ganske vanskelige, for de handler på ulike måter om våre brutte relasjoner.

Men akkurat denne søndagen var spesiell for Liv Hanne også av andre årsaker. Hun er nemlig gift med palestinske Raed og er mor til norsk-palestinske barn.

- Det var veldig tøft, og jeg gråt mye da jeg skrev prekenen, sier hun, og er tydelig preget flere dager etter gudstjenesten.

EidsvollPuls var til stede i kirken da Liv Hanne holdt sin preken, og i samråd med Liv Hanne, familien og andre berørte parter gjengir vi den her i sin helhet.

Liv Hanne Langmoen Almasou sin preken i Råholt kirke, søndag 6. oktober 2024

I dag er det 20. søndagen i treenighetstiden. Men i dag er det også 6. oktober 2024, og vi som er her har sikkert ulike assosiasjoner til den datoen. For meg ble det vanskelig å komme til denne dagen uten å si noe om dagen i morgen og året som har gått. Jeg veit ikke om det er sånn for deg, men for meg kjennes datoen i morgen 7. oktober - på en måte som et enormt fjell, fordi den tårner seg opp, det er noe ubestigelig over den, og på samme tid kjennes den mest som et krater. Dagen da ekstremistiske grupperinger i Gaza gikk til angrep på både sivile og militære israelere, både barn og voksne. Dagen som markerer starten på det som vel må kunne kalles et helvete på jord for så mange palestinere, og også israelere, og nå libanesere. En hel masse død, frykt, sorg, desperasjon, maktesløshet er knytta til denne dagen – og til dagene, ukene, månedene etterpå.

En del veit sikkert at dette for meg og for oss er djupt personlig. Jeg er gift med Raed som er palestiner og mor til norsk-palestinske barn. Selv om vår palestinske familie ikke bor i Gaza, men på Vestbredden og i Jaffa, så handler dette om oss… Men det stopper ikke der. Jeg og vi, har gode venner, folk vi gjerne ser på som søstre og brødre, som er israelere. Selv om ingen i min familie har jødisk opphav eller israelsk pass, så kjennes det som det handler om oss hver gang noen foreslår å tråkke på det israelske flagget eller bruker jøde som skjellsord.

Så har det plutselig gått et helt år.

Israelske Gadi Moses på 69 år, Naama Levy på 19 år har sittet 364 dager som gissel. 10 måneder gamle Mila Cohen, israeler, har vært død i et år allerede, hun rakk aldri sin første bursdag og ble drept sammen med godt over 1000 andre israelere. Et år er gått siden den palestinske tiåringen Ahmed Adel Awni Al-Dous, lillebroren Zaid på fire år og fetteren på tre ble drept i et av mange israelske angrep på Gaza. Litt lenger bort her bor Hanna som er fra Gaza og som har mista fire av sine tanter og onkler med hele sine familier… Ettåringen, fjortenåringen, ei som var gravid, alle er borte… Nå er gravplassene for lengst fylt opp. Ord som krise og katastrofe klarer ikke lenger å favne det som har skjedd og skjer.

Jeg kjenner på en enorm motløshet og maktesløshet. Venner og kjente skriver og sier ting om det andre folket som ikke er sant, eller som bare delvis er sant og som får det andre folket til å se ut som en gjeng blodtørstige ulver. De snakker totalt forbi hverandre og klarer ikke å forstå hverandres virkelighet, og i alle fall ikke å se hverandres smerte.

Jeg tror en av grunnene til at jeg stort sett er stille er at jeg kjenner på at jeg ikke rommer det. Det er ikke rom nok i meg til alle tårene som må gråtes, alle skrikene som må ropes, ikke rom nok til all tomheten som blir igjen etter alle de som har måttet bøte med livet.

Så kjennes det litt farlig å ta det opp i en preken – fordi så mange er redde for å være noe annet enn politisk korrekt, og i det landskapet her så endrer jo det seg alt etter hvem du snakker med, så det er ikke så enkelt å holde seg innafor. Og det kjennes skummelt fordi jeg blir usikker på om det er noe her andre kjenner seg igjen i, eller om det bare er en preken til meg sjøl. Kanskje mest av alt kjennes det skummelt fordi jeg ikke har ordene, ikke har svarene. Så hva skal jeg si da?

Jeg har lyst til å ta dere med en snartur til ørkenen i Jordan. Vi er i 2010. Jeg er på et freds og forsoningsprosjekt for israelere og palestinere. Vi har vært gjennom mye sammen på kort tid. Dette var kristne palestinere, jesustroende jøder og en gruppe norske kristne, unge folk. Det kunne jeg sagt mye om, men poenget akkurat nå var denne kvelden. Vi ba, sang, var uenige om mye, men lo også godt sammen. Så begynte en av prestene på nattverdsliturgien og midt i ørkenen sto vi der side om side og tok imot Jesus i brød og vin. For meg ble det veldig sterkt, at vi med våre ulike historier og bakgrunner sto der på lik linje framfor Jesus og tok imot det Jesus hadde gitt – på lik linje – for oss alle.

Etter nattverden satt vi og prata og jeg og to venninner fant ut at vi ville rusle en tur utafor leirområdet. Det var helt mørkt, vi skravla mens vi gikk og stoppa opp et stykke lenger ut. Jeg spurte om ikke vi skulle be sammen, så det gjorde vi. Jeg husker ikke hva vi ba om, men jeg husker at vi sto der under stjernehimmelen, ei norsk jente, ei israelsk jente og ei palestinsk jente, og la våre bekymringer over på Gud. Så rusla vi tilbake.

I flere måneder etterpå kom tårene hver gang jeg gikk til nattverd. For jeg bar dem med meg – bar med meg de vonde historiene, de brutte relasjonene, savnet etter alt det gode som kunne ha vært hvis situasjonen bare hadde vært annerledes. Og midt i alt det så bar jeg med meg håpet som lå der i latteren og bønnen vi delte.

Jeg veit ikke hva svaret er… Noe av svaret må være at Gud rommer det, at Gud gråter og skriker med oss… … Og noe av svaret må være at det er lov å ikke få med seg alt av vonde nyheter, ikke grave seg helt ned. Men jeg kjenner på at noe av svaret også må være at vi ikke bare er og blir maktesløse, men at vi må bruke våre stemmer. Være en stemme for de stemmeløse. Også når det kjennes nytteløst må noen si ifra om at det mennesket der, det barnet, den voksne, gamle, som du behandler dårlig, som du fengsler, dreper, kidnapper, driver på flukt, yter vold mot, snakker dritt om – det mennesket er skapt og elska av Gud.

Raed og jeg har snakka mye om at det virker som «humanity is gone», mye av det som skjer er så groteskt at det kjennes som det er totalt blotta for all medmenneskelighet. Tallene over døde, skadde, fordrevne, alle med PTSD-symptomer ruver over oss som en mur og blir bare høyere. Handlingene som noen velger å gjøre overfor andre er så grusomme at jeg ikke orker å se det for meg.

Jeg tenker på historia om Kain og Abel i Bibelen. Om Kain som slo blikket ned, ble sint, sinne ble til hat, og han endte med å drepe sin egen bror. Og så tenker jeg på Job i Bibelen. Job som fikk all den motgangen og ulykka et menneske kan få, som mista menneskene han elska, men som løfta blikket til Gud – og klaga – til Gud.

Slår vi blikket ned mister vi de andre av synet. Hvis vi som norsk-palestinsk familie slår blikket ned, tenker jeg at resultatet fort blir at vi stenger for israeleres erfaringer av å være redde, bli revet bort fra sine kjære, miste trygghet og fotfeste – then humanity dies for real, da dør det medmenneskelige på ordentlig. Og akkurat likedan den andre veien. Det er så lett å stenge for de andres smerte når smerten man sjøl bærer på er så enorm. Men jeg tror at det bare er så lenge vi våger å løfte blikket og se hverandre i øynene og lytte til hverandres historier, at det finnes håp om en framtid for våre barn, familie og venner. Men jeg kjenner at det koster.

Jeg tror Gud gråter, jeg tror Gud skriker, for hvert palestinske, israelske, libanesiske barn som dør. Da må vi gjøre det samme.