Jeg sitter med et pappkrus med kaffe i hånden hos gynekologen, stiv i blikket, ukomfortabel. «Du har kommet i overgangsalderen ja, har du noen plager?» Hodet eksploderer, innvendig! Kan jeg si det, alt det rare som foregår i hodet og i kroppen?
Av Mona Lindskog
Tankene på gårsdagens utbrudd av raseri og frustrasjon over en pinsett som var ødelagt, fyller hodet, og jeg ser enda det uforstående blikket og kroppsspråket til min bedre halvdel. Jeg så hva han tenkte. «Det har klikka helt!»
Jeg fikler med kaffekoppen, mens jeg leter etter ord. Alt det rare som skjer med kroppen og i hodet. Er det overgangsalder eller er det galskap? Jeg blir avbrutt i tankerekken av gynekologen. «Hvordan går det egentlig?» Jeg mumler noe uforstående før jeg bryter ut i gråt.
Jeg har rundet internett etter svar på alle plager og galskap. Mye får man svar på, men like mye er ikke forsket på, og vi får ikke svar. Det eneste vi med sikkerhet får, er utgifter.
Som en hormonell tenåring med rare fysiske plager, skal jeg være i jobb, være partner, og jeg skal være mor. Jeg skal fungere normalt. Det føles som overgangsalderen er undergangen, og man føler seg helt alene.
Jeg titter opp på gynekologen som har dyttet et papir i hånden min. Det er vått og fullt av maskara. «Du er ikke alene om dette, skjønner du». Vi skal se om det er noe du kan få mot plagene. Jeg vet ikke hva som flommet ut av munnen min til gynekologen, men hun forsto. Den forståelsen, den trengte jeg. Noen svar.
Ferdig hos gynekologen reiser jeg meg for å gå når jeg får se pappkruset med kaffe liggende på gulvet med siste rest av kaffe som en liten dam utover gulvet. «Det går fint», sier gynekologen med et smil. Inne i meg er det fullt kaos igjen, du kødder ikke med kaffen min. Det går jo slettes ikke fint! Gråten velter opp i meg igjen.
Med en resept i hånden, og en kvittering etter besøket som svir i lommeboken følte jeg meg lettere. Plagene er der. Men jeg hadde turt å si det høyt. Kunne jeg si det til flere? Til alle de andre som ser så vellykket ut og fri for plager? Ville de forstå? Var det virkelig flere som hadde det sånn? Jeg har jo hørt de som er eldre enn meg snakke om hetetokter, men det hadde jo ikke jeg. Jeg var jo bare gal. Eller var jeg ikke det?
Litt etter litt forteller man de rundt seg, og man opplever at det er mange av oss. Og mange sliter mye. Hvorfor forskes det ikke mer? Hvorfor får vi ikke hormonbehandling på blå resept? Sanitetskvinnene vil gjøre noe med dette og samler nå i disse dager inn underskrifter for hormonbehandling på blå resept. 23. april skal Stortinget stemme over dette, og vi trenger din underskrift!
https://bidra.sanitetskvinnene.no/signer-naa
Jeg setter solbrillene på nesa og går fra gynekologen mot bilen. Det er overskyet, men jeg ser ut som en kokt hummer i ansiktet, og maskaraen har fordelt seg rundt i ansiktet. Pokker! Jeg må jo innom apoteket. Det må bli med solbrillene på.
Men akkurat nå, trenger jeg en kaffekopp! Det eneste som forhindrer en undergang i overgangen.