Pølsa i Wergelands Hus: - Folk er folk

Onsdag 16. september feiret NFU Øvre Romerike sine første 50 år. Det ble gjort i Wergelands Hus, med foredrag, festtale og et forrykende show til slutt. Men først ble pionerene hedret, før en tidligere langrennsløper entret podiet og gjentatte ganger understreket at han ingenting kan om temaet.

Pionerer

Konferansier Ebba Frantzen åpnet med å se litt tilbake. Lokalavdelingen ble stiftet 1. mars 1976, den gang under navnet «Norsk Forbund for Psykisk Utviklingshemmede avdeling Vestre Romerike». I starten dekket den kommunene Gjerdrum, Hurdal, Nannestad og Ullensaker, mens den dag dekker Eidsvoll, Nannestad og Hurdal.

– Jeg vil starte med å hedre de som startet NFU for 50 år siden, sa Frantzen fra scenen.

Pionerne var Gunvor Johansen, Ragna Navestad, Eva Lunde Hansen, Ranveig Nordengen, Else Sørum, Asbjørn Jahr og Knut Nordengen.

– De så et behov for å danne pressgruppe i forhold til barn med spesielle behov og for foreldre, la hun til og fortalte samtidig at navnet ble endret i 1990, da ordet «psykisk» ble tatt ut.

Femti år senere er det Stein Eddy Tronvik som leder lokallaget, med Anita Edseth Holter som nestleder, Tove Cicilie Søgnen som sekretær, Lise Bekken som kasserer, Maj Liss Olausen Lingjærde som styremedlem og Ørnulf Eriksen og Mette T. Tronvik som varamedlemmer.

Anita Edseth Holter åpnet kvelden med å sette temaet.

– I kveld skal vi rette blikket mot noe som kanskje er usynlig, men som likevel har stor betydning for hvordan mennesker blir møtt: våre holdninger, sa hun og la til:

– For holdninger kan åpne dører, men de kan også stenge dem.

Pølsa ba salen være kritisk

Så var det Øystein «Pølsa» Pettersens tur. Han tok OL-gull i lagsprint sammen med Petter Northug i Vancouver i 2010, og har de siste årene ledet «Team Pølsa» på NRK gjennom to sesonger. Den tredje er under arbeid, og han åpnet med et ørlite forbehold.

- Når man får lov til å prate til folk, generelt, om et tema, det kan være hva som helst, så ligger jo et slags premiss i bunnen der om at du har formell kompetanse på det du skal prate om. Og det gjør jo ikke jeg, sa Pettersen, og la til:

– Jeg har masse erfaringer. Jeg elsker å dele det - hvis jeg får lov.

Hans oppfordring til salen var å finne fram den indre kritikeren. Så gikk han rett på ord- og språkbruken, og han hadde et konkret eksempel fra et pizzabesøk hos statsminister Jonas Gahr Støre i regjeringens representasjonsbolig. Der fikk han høre hvor viktig det er at noen jobber med ungdom som har spesielle behov og trenger ekstra tilrettelegging. Så fikk Pølsa Pettersen takke for maten.

– Da klarer ikke jeg å la være å adressere at disse ungdommene har ikke noe spesielle behov. De har helt grunnleggende behov, sa han.

– Og jeg klarer heller ikke å unngå å adressere at ingen av dem trenger noe ekstra tilrettelegging. Flere av klarer seg bedre med mindre tilrettelegging enn snittet, men de trenger kanskje litt annen tilrettelegging.

Han spurte om noen i salen hadde tatt på seg sko som ikke passet, og fikk selvsagt nei til svar. Poenget hans var at ingen ville tenkt «spesielle behov» om noen ba om et par som passet. Han pekte også på uttrykket «varig tilrettelagt arbeid», og spurte hvor mange i salen som hadde en jobb som ikke var tilrettelagt.

Folk er folk

Pettersen snakket også om pusselspill.

– I et pusselspill, som i hvilket som helst fellesskap, så er alle virkelig ulike. I et pusselspill, som i hvilket som helst annet fellesskap, så er alle virkelig like viktig likevel, sa Pettersen.

– Hvis ikke alle brikkene er der, så forringer det hele bildet.

Han fortalte om en kompis fra Oslo øst som tok en annen vei, og som han hadde spurt hvordan og når det skjedde.

– Jeg kan ikke fortelle deg hvor du var. For det husker jeg ikke. Men jeg kan gjøre deg bevisst på at ingen av dere så meg, hadde kameraten svart.

– Det sitter ikke noen i ensomhet, i rusbehandling, i fengsel eller i utenforskapet som sitter der fordi de har blitt sett for mye, understreket Pettersen.

Tok Syver for en uinteressert tenåring

Så kom to historier fra TV-serien. Den første handlet om Syver Blindheim, 14 år, blind og med barnedemens. Pølsa Pettersen avslørte at han personlig ringer alle deltakerne selv, og at han kun vet navn, nummer og alder på forhånd.

– Men han filmet rett opp i taket. Og da tenkte jeg: jøss, du er ganske uinteressert i dette, sa Pettersen.

Først to uker senere skjønte han hvorfor.

– Og da ser jeg at han er jo blind. Og derfor har han filmet opp i taket. Han kunne ikke bry seg mindre om å filme seg selv!

Den andre historien handlet om Erik Damsgård Tomter fra Tvedestrand, 15 år og med Williams syndrom, som vant «årets deltaker» under Gullruten. På TV ser man klippet der han krysser en elv i Lom på zipline. I virkeligheten tok det halvannen time.

– Hvis jeg hadde gitt meg. Hvis jeg hadde sagt til ham: jeg tror ikke du klarer. Liksom senka forventningene. Da hadde Erik blitt så glad. Men det gjorde jeg ikke, sa Pettersen og smilte.

Og ordet han brukte om det som skjer når det lykkes, var verdighet, og han var bevisst på hvor han var.

– Verdighet er kanskje et utrolig gammelt ord, men det passer jo fint når vi er i Eidsvoll.

Så tok han frem pusselspillet igjen.

– Min jobb er å snu brikkene. Hvis vi hadde gjort det med mennesker, så tror jeg vi hadde skapt mye mer verdi for enkeltmennesket, for fellesskapet og for storsamfunnet. Bare den enkle holdningen, sa han.

Rørt og takknemlig

I et fullsatt Wergelands Hus var også forbundsleder Tom Tvedt, og det samme var ordfører Nina Kristengård og Nannestad-ordfører Christian Bendz. At sistnevnte kom, gjør at femtiårsdagen på en måte slutter sirkelen: det var jo i hans kommune det hele startet for 50 år siden.

– Bak disse årene står det mange mennesker. Medlemmer som har delt sine erfaringer og sagt tydelig fra. Foreldre, søsken og pårørende som har stått på, sa Nina Kristengård i sin tale, og la til:

– Noen av dem som var med på å bygge organisasjonen, er ikke lenger blant oss. Men sporene etter innsatsen deres lever videre.

Ordføreren var tydelig på hva hun mener kommunen må måles på.

– Et godt samfunn måles ikke bare i økonomiske resultater, bygg og planer. Det må også måles i hvordan vi møter hverandre, og i om det faktisk er plass til alle i fellesskapet, sa hun.

Kvelden ble avsluttet med May Klingenberg og Anita Nyhagen, bedre kjent som «Gærne jinter».

– Avslutningen med May Klingenberg og Anita Nyhagen alias gærne jinter, var en nyttårsrakett av rein glede, sier Anita Edseth Holter og legger til:

– Vi er rørt og takknemlig for alle som kom og bidro til vår jubileumsdag.