Så skjedde det igjen…
Neida, jeg skal ikke skrive om usaklige, krenkende eller stygge kommentarer på Facebook elle andre plattformer som inviterer til kommentarer, det er det nok av. Men snarere en personlig refleksjon om hvordan SoMe påvirker oss, hva det gjør med oss som mennesker og ikke minst medmennesker.
Jeg tenker å si noe om gratulasjoner på «autopilot». Aldri har man fått så mange bursdagshilsener som etter at Facebook kom, trolig andre SoMe-kanaler også, men jeg har fint lite kunnskap om mange av de andre. Jo, forresten, jeg får gratulasjoner på LinkedIn også, sjøl om jeg regner meg som passiv der nå som yrkeskarrieren går mot slutten. Jeg har vært på Twitter/X for å følge fotball og andre nyheter, men droppet det for et års tid sida. Har aldri hatt Instagram, SnapChat eller TikTok, og skjønner heller ikke hvordan jeg skulle fått tid til å følge med på såpass mange steder.
Men bursdagshilsener, altså. Jeg innrømmer at det er både overveldende og hyggelig når gratulasjonene renner inn fra et minutt over midnatt og fortsetter i 24 timer. Gruer meg litt også, siden Facebook har gjort det vanskeligere å lese alle slik at man kan vite hvem som hilser og få takket, i det minste gitt en tommel opp for å vise at man har registrert nettopp deg og din hilsen. Men FB har selvsagt en løsning der man kan hilse tilbake til 100 venner med et tastetrykk så vidt jeg skjønner.
Dagen etter en fødselsdag gjøres det av enkelte opp en status som forteller hvor mange hilsener man har fått, og legger til at de også dukker opp på SMS, Messenger og andre steder i tillegg, som om det var en konkurranse om hvem som får flest hilsener. Facebook har også vært så snille å hjelpe oss til å gratulere enda flere ved å lage ferdigskrevne hilsener av ymse slag, slik at vi skal bruke minst mulig tid på å gratulere våre venner. Noen av oss har en «fast» hilsen som skal være litt mer personlig, i alle fall må man ta seg tid til å skrive den. Jeg veit jo at når jeg får «Smil. Det er bursdagen din», så er det ikke noe en venn har funnet på å skrive sjøl. Er jeg ute etter å kritisere andre? Neida, jeg gjør det jo sjøl, men unngår som regel FBs ferdigproduserte og litt rare formuleringer og tar meg kanskje tid til å skrive et «Hipp hipp» etterfulgt av navnet på den som feirer sammen med en eller to passende emojier.
Vi kan vel være enig i at ikke alle Facebookvenner er nære venner som man pleier omgang med, det er som regel mennesker man har gått på skole sammen med, slekt, arbeidskolleger, folk man er sammen med i frivillige organisasjoner osv. Noen er også «venn» med kjendiser, eller snarere følger disse, et begrep som dukket opp etter hvert som det viste seg lukrativt for noen å få seg flest mulig følgere på sosiale medier.
Før jeg satte meg ved tastaturet forsøkte jeg å finne ut hvor mange jeg faktisk veit fødselsdagen til uten at noen minner meg på det, og det stoppet på ca. 15! Jeg kan min egen, og kan henge på et par-tre FB-venner som jeg har skjønt at jeg deler bursdag med. Jeg kan konas, ekskonas og barnas, en onkel, et par tidligere arbeidskolleger som har bursdag på samme dag, og 3 gode venner som feirer hhv. 1. mars, april og mai, de er lette og huske. I tillegg et par som har på merkedager som julaften og nyttårsaften. Resten må jeg ha hjelp til, og det er da «autopiloten» kommer inn.
Innledningsvis skriver jeg: «Så skjedde det igjen…»
Hva som skjedde? Jo, jeg ser nok en gang at Facebook minner meg på fødselsdagen til en som ikke er blant oss lenger. Det gir jo en anledning til å minnes vedkommende, tenke litt tilbake, og det er godt. Kan kanskje være fristet til å legge inn et hjerte og kommentere «Savner deg», men når jeg går inn på vedkommendes vegg og observerer at noen av mine venner, og da tenker jeg ikke på alle, men de jeg føler jeg står litt nærmere, har sendt sine gratulasjoner, blir jeg litt lei meg. Er vi å regnes som venner når vi ikke er klar over at de har gått bort? Så jeg tar mot til meg og sender en velment melding på Messenger til et par-tre stykker og gjør oppmerksom på at den de gratulerer ikke er i live og at det kanskje ser litt rart ut når de legger inn bursdagshilsen. Heldigvis har alle satt pris på påminnelsen.
Hva sier dette om oss? Er vi så travle at vi ikke kan skrive en egenprodusert liten hilsen, er vi så opptatt av ikke å «glemme» en fødselsdag at vi ikke vet om den vi hilser til er i live? Har vi blitt maskiner? Nå veit jeg heldigvis at de jeg ved noen anledninger har sendt slike meldinger til er rause, gode og omsorgsfulle medmennesker, men som ved en inkurie ikke hadde fått med seg et dødsfall litt langt ute i vennerekka.
Man skal ikke kaste stein i glasshus, derfor må jeg skynde meg å si at jeg ikke kan garantere for at jeg ikke har gjort det samme sjøl, men etter å ha sett andres uheldige hilsener, har jeg blitt så forsiktig at jeg går inn på profilen til venner jeg ikke har møtt eller hørt fra på en stund for å se at det står til liv. Det enkleste hadde jo vært å slutte å gratulere på FB, men det kan jeg jo ikke gjøre når jeg først har begynt? Noen venner får ikke noen gratulasjon på FB, men det er fordi jeg heller vil sende en mer personlig hilsen på melding eller gratulere «in persona», og da blir det gjerne utelatt på Facebook.
Avslutningsvis må jeg si at jeg overhodet ikke er motstander av Facebook eller lignende. Det er både hyggelig og nyttig med interessegrupper, salgsgrupper og morsomme filmsnutter som speiler hva du er interessert i, men dessverre også mer og mer tullete fil mer lagd med KI. Man kan få med seg nyheter, både reelle og falske. Jeg liker f.eks. at FB er det moderne prospektkortet og koser meg med bilder fra venners ferieturer fra fjern og nær, men er ikke like glad i disse «ordtakene» eller livsvisdommene som kopieres og deles, men så kan jeg da heldigvis blokkere eller mute slike grupper. Facebook er de godt voksnes plattform, og jeg skal kose meg å lese og se på bilder fra venner, enten de er nære eller mer perifere også i tida framover.
Nå har jeg ikke tid til å skrive mer, for skal jeg henge med på «likes» og ønske «Godt Nyttår!» tilbake til alle som legger ut hilsen på Facebook så blir jeg litt opptatt framover.
Men det er hyggelig, da.
Godt nyttår, folkens!
Kommentarer