8. mars: en dato som i over 100 år har blitt synonym med den internasjonale kvinnedagen. Gjennom historien har mange viktige kampsaker blitt løftet fram på denne dagen, og i år er hovedparolen her til lands: "Abort er kvinners valg – avskaff nemndene nå!". Selv om selve dagen er en kampdag skjer arbeidet for kampsakene hver dag gjennom hele året, det være seg innen utdanning, i arbeidslivet, i forsvaret eller i politikken.
Og det er kvinner i politikken EidsvollPuls skal se litt på. Hvordan har det vært å være kvinne i politikken i Eidsvoll? Og hvordan er situasjonen for de kvinnelige politikerne i dag?
Dattera til Granli’n
I tittelen på denne artikkelen står det: - Jeg ble snakket til som jeg var et barn! Den som sier dette er Tove Heranger (63), godt kjent for de aller fleste som har fulgt med på lokalpolitikk i Eidsvoll.
- Jeg kan jo starte med å si at jeg egentlig hadde bestemt meg for å ikke bli politiker. Faren min, Øivind Granli, var ordfører og hadde mange politiske verv. Han var bestandig borte, og jeg bestemte meg for at politiker skulle jeg i alle fall ikke bli. Men så sa jeg ja til å stå på lista, og da var det gjort.
Tove forteller at hun har fått mange rare kommentarer opp gjennom årene.
- Da jeg som ung småbarnsmor kom inn i politikken fikk jeg høre mye rart. Min daværende mann og jeg sto begge på lista ved kommunestyrevalget, og litt overraskende kom begge inn. Der fikk jeg fort merke at det var forskjell på kjønnene. Ingen spurte min daværende mann (Jan Heranger red. anm.) om hvem som var barnevakt, eller sa at ektefellen var snill som var hjemme og passet barna. Men jeg fikk titt og ofte høre at jeg hadde en snill mann som var barnevakt slik at jeg fikk gå på møter.
En annen ting Tove ofte fikk høre var at hun var datteren til en tidligere ordfører.
- Jeg ble jeg ble stadig tilsnakket som «datter’a til Granli’n», akkurat som om jeg skulle være kvotert inn som ordførerdatter. Det var i hvert fall den følelsen jeg ofte fikk da mine politiske motstandere brukte den tituleringen.
Men 63-åringen fra Gullverket er stolt av sin far.
- Jeg er definitivt min fars datter, noe jeg er stolt av, men i politikken er jeg Tove fra Arbeiderpartiet. Jeg skal innrømme at jeg har jobbet beinhardt for å bli akseptert og respektert som en hardtarbeidende politiker med egne meninger og klare mål for politikken. Det skal også legges til at det slettes ikke alltid var slik at min far var enig med sin datter. Så rett som det var endte vi opp i noen særdeles morsomme diskusjoner.
Agnes Lie og Louise Davidsen var først
Lenge før Tove engasjerte seg i politikken hadde kvinner i Eidsvoll brøytet veg i den mest mannsdominerte delen av samfunnslivet. De aller første kvinnene i Eidsvoll Herredsstyre var Agnes Lie og Louise Davidsen. Begge ble valgt inn i 1901, som for øvrig var det første året da kvinner kunne stemme og bli valgte politikere. Det var imidlertid en del forutsetninger som måtte på plass for at en kvinne kunne avgi stemme. Hun måtte ha bodd i kommunen i minst to år. Være 25 år eller eldre, og ha betalt skatt det siste året av en inntekt på minimum 300 kroner (400 kroner i byene). Alternativt levd i formuesfellesskap med en ektemann som hadde oppfylt skattekravene.
Det er ikke mye å finne ut om Louise Davidsen, men Om Agnes Lie vet vi mer. Agnes var datter av gårdbruker og Lensmann Poul Lie og Frederikke Lie. De bodde på gården Kragsly som senere skiftet navn til Vegamot, og i en folketelling fra 1875 står Agnes med yrke: «Hjælper Moderen i Huset». Da faren døde 1893 overtok Agnes gården, og i folketellingen for 1900 står det om Agnes: «Gårdsbruk. Lever delvis av formuen».
Agnes var en driftig dame, og hun var veldig aktiv innen kvinnesakspørsmål. Da hun i en periode bodde i Kristiania bodde hun hos kvinnesaksforkjemperen Gina Krog, og sammen utviklet de et livslangt vennskap og samarbeid. De møttes ofte hjemme hos Gina på Vegamot, og med på mange av møtene var også sambygdingen Cecilie Thoresen. Sammen hadde de Vegamot som et fristed der de kunne drøfte kvinnesaksspørsmål.
Da Agnes i 1901 kom med i Herredsstyret var det for partiet Venstre. I neste periode ble hun valgt inn uten partitilhørighet, og fra 1910 satt hun igjen i Herredsstyret for Venstre. Agnes var ugift og døde i 1915, og testamenterte sitt jordiske gods til frøken Ellen Schiøtz (som også bodde på Vegamot og var poståpner), Norsk Kvindeforening til dyrenes beskyttelse og bladet «Nylænde». Redaktør for dette bladet var forresten Gina Krog.
Det må nevnes at Eidsvoll 1814, sammen med Eidsvoll Kvinnesaksforening og Galleri Festiviteten, hedret disse kvinnene i et 8. mars-arrangement for 20 år siden, dvs. i 2003. Temaet var «Kvinner og lokaldemokratiet», og selveste Agnes Lie var til stede i Rannveig Finsens skikkelse.
Endret tonefall
Tilbake til Tove Heranger og hennes opplevelser 80-90 år etter Louise Davidsen og Agnes Lie. Selv om hun bare kan ane hva disse pionerkvinnene hadde av utfordringer husker Tove veldig godt da hun selv, som aller første kvinne, ble leder av Teknisk hovedutvalg.
- Noe av det første jeg la merke til var at gutta endret tonefall da de skulle snakke til meg. De hadde normalt toneleie da de snakket til andre menn i utvalget, men til meg ble det: «Da blir det sånn da vet du.......», akkurat som om de skulle forklare og snakke til et barn.
I ettertid må Tove le litt av disse hendelsene, og hun forteller at hun fikk anledning til en liten hevn.
- Jeg ble invitert på et møte hvor det skulle kjøpes en lastebil. Ønsket lå nok litt over budsjett siden de ønsket å trekke meg - det vil si hovedutvalgsleder - inn i diskusjonen. De trommet sammen til møte med både sjåfører og selger av ønsket lastbil. Jeg var i tvil om jeg skulle stille, for jeg var da ikke spesialist på biler, men takket høflig ja til møtet.
Min mann var svært maskininteressert og abonnerte på bladet «Anlegg og Transport», og til min store glede hadde bladet dagen før møtet en artikkel om akkurat denne bilen. Artikkelen var veldig teknisk, og inneholdt en haug med ord som ikke sa meg noe som helst. Men jeg klarte å trekke ut av artikkelen at akkurat denne lastebilen hadde store problemer med en eller annen giroverføring. Jeg pugget de for meg meningsløse ordene og problemene, og var klar til møtet.
Noe av det morsomste jeg har sett noen gang var ansiktsuttrykkene rundt bordet da jeg stilte det ene intrikate spørsmålet etter det andre til selgeren, som han ikke kunne svare på. Jeg måtte selvsagt røpe hva jeg holdt på med, for jeg visste jo at jeg kom til å bli avslørt, men det var skikkelig gøy, og jeg fikk meg en liten hevn.
Bondekvinnene hentet inn ekspertise
La oss skru tiden tilbake igjen, ikke så langt som da Louise Davidsen og Agnes Lie var aktive, men til 50-tallet. I 1956 hadde nemlig Eidsvoll Bondekvinnelag besøk av "Stortingsmann" Karen Grønn-Hagen som snakket om "Kvinner i politikken". Grønn-Hagen, som var fra Tynset, satt til sammen seks år på Stortinget for Senterpartiet. Hun var Senterpartiets første kvinnelige stortingsrepresentant, den første kvinnelige statsråd i en borgerlig regjering, og landets fjerde kvinnelige statsråd (Barne- og familieminister). Det var altså ikke hvem som helst som tok turen til Eidsvoll i 1956 for å snakke om kvinner i politikken.
Men man kan ikke påstå at det gikk fort framover med kvinner i politikken, verken lokalt eller nasjonalt. I 1966 var fremdeles bare 14 av 150 representanter på Stortinget kvinner. Tidlig på 70-tallet kastet NRK-profil Kari Borg Mannsåker (1922–1998) seg for alvor ut i debatten om andelen kvinner i politikken. Mannsåker var nærmest forut for sin tid da hun i et avisinnlegg i 1971 utalte: "Når jeg beklager at så få kvinner er med i det politiske liv, er det fordi jeg mener vi kunne trenge mer intelligens, klokskap og erfaring i samfunnsstyringen. Tilgangen av slike evner ville rimeligvis bli størst om man plukket sammen de beste fra hvert kjønn".
Hun fikk svar, men kunne svare for seg. Da hun ble møtt med: "Ikke alle kvinner vil være med i politikken" kom det kontant fra Mannsåker: "Nei, og det vil ikke alle menn heller!". Så la hun til: "Vi bør først og fremst tenke på dem som ikke kan. Mødre med små barn og tenåringer som har få og ingen sjanse til å løpe på møter og tjene opp verneplikten for å komme på nominasjonslisten".
Hun henviste også til August Babel, som allerede i 1883 skrev om kvinner, likeverd og menneskerettigheter i "Die Frau und der Sozialismus", og samtidig kunne konstatere at nesten 100 år senere var det kun én kvinnelig statsråd i 1971-regjeringen (Inger Louise Valle).
Likestillingsombudet ble født
I tidsånden ble det i 1978 opprettet en statsetat som skulle jobbe for likestilling mellom kvinner og menn, nemlig Likestillingsombudet. Første likestillingsombud var Eva Kolstad (1918 - 1999), og noe av det første som kom fra Kolstad var Likestillingsloven, eller "Lov om likestilling mellom kjønnene" som var den formelle tittelen. Denne loven ble vedtatt i juni 1978 og trådte i kraft 15. mars 1979.
Selv om formålet med loven var at kvinner og menn skulle få like muligheter i samfunnslivet, i hjemmet og i yrkeslivet, ble det uttrykkelig sagt at loven «tar særlig sikte på å bedre kvinnens stilling».
Tilfeldig eller ikke, men faktum er at i 1982 fikk Eidsvoll sin første kvinnelige ordfører, selv om det kun var snakk om for en ukes tid. Den historiske kvinnen var Ella Ekre, og i kraft av sin posisjon som varaordfører ble hun ordfører mens Thor Solberg var på ferie. Ekre var for øvrig også Eidsvolls første kvinnelige varaordfører, og således en ekte pioner innen politikken i Grunnlovsbygda.
Likestillingsdebatt i Eidsvoll
Midt på 80-tallet var det flere interessante diskusjoner om likestilling i kommunestyret. Eidsvoll hadde nemlig ikke oppfylt minstekravet i likestillingsloven da de hadde opprett de ulike rådene og utvalgene etter valget i 1983. Likestillingsombudet hadde fremmet henstilling om enten en meget god begrunnelse eller rett og slett omvalg for å få på plass flere kvinner.
Nå var det ikke noe ris bak speilet, og kommunen slapp unna uten en bedre begrunnelse enn at partiene hadde gjort så godt de kunne. Det ble sagt at hvis man skulle hatt et omvalg ville det føre til at man måtte velge de samme kvinnene til flere utvalg og pålegge dem enda større byrder.
Daværende ordfører Thor Solberg (A) beklaget situasjonen.
- Det er beklagelig at det er slik, og det tar sikkert en del tid å få endret på dette, sa Solberg i 1984.
- Eidsvoll er blant kommunene som har syndet grovest mot likestillingsintensjonene, men jeg legger ikke skylda på noe parti. Etter min mening har alle lagt seg i selen for å få med flere kvinner.
Hanne Strømberg (V) mente at forholdene i Eidsvoll var et skoleeksempel på hvordan det ikke bør gjøres.
- I tillegg til for få kvinner, har vi en klar kjønnsrollebestemt fordeling. Kun 19 prosent av de folkevalgte på teknisk sektor er kvinner. På sosialsektoren er det 35 prosent. Til og med likestillingsutvalget er skjevt sammensatt. Der er det tre kvinner og én mann. Likestilling er tydeligvis noe bare kvinner sysler med, sa Strømberg og foreslo omvalg.
Sonja Sjøli (H) kastet seg også inn i debatten.
- Hvis en mann engasjerer seg i politikken blir han sett opp til. Hvis en kvinne gjør det hører man: «Stakkars mann», og det blir stilt spørsmål om hva slags mor hun er. I likestillingsarbeidet må det jobbes med holdninger. Det hjelper ikke med radikale kjønnskvoteringer. Gjør vi noe med holdningene møter vi med sterkere kvinnerepresentasjon etter neste valg, sa altså Sonja Sjøli i 1984.
Historisk kvinnerepresentasjon
Vi kan godt ta tak i det Sonja Sjøli sa for snart 40 år siden. For noe har skjedd i politikken i Eidsvoll. Flere kvinner enn noen gang står på partienes valglister, og mange partier har en kvinnelig ordførerkandidat. Og ikke nok med det, i Eidsvoll i dag er det kvinnelig ordfører og varaordfører, og det er kvinner som sitter som ledere i flere av utvalgene.
Hvis vi også ser på det administrative kan Grunnlovsbygda også skryte av å ha en kvinne som både sittende og påtroppende kommunedirektør, og flere av virksomhetslederne i kommunen er kvinner.
Gratulerer med dagen alle kvinner!
Kommentarer