Det vil være synd om Sundet blir som der vi bor nå, hvor vi har sagt beklager og nesten unnskyld, når vi har kjørt gjennom sentrum med gjester fra både Vestlandet og Sør-Tyskland. Før vi har tatt dem med til Folkemuseet, Gamlebyen i Fredrikstad og Drøbak.
Av Caroline Engh Persson - Fremtidig Eidsvolling
Vi håper å feire 17. mai i 2027 som innbyggere i Eidsvoll, alt avhengig av hvor lang tid byggeprosessen til vårt nye hjem tar. Det ligger på Sundet-siden av elva, Styri området. Hvorfor ble det Eidsvoll? Ikke kjenner vi til det noe særlig fra før, og kjenner ingen. Det var husdrømmen, og det var å komme nærmere eldre slektninger. Samtidig så tar det ikke for lang tid med tog til Oslo, det ble avgjørende. Så da det var klart begynte tankene å vandre.
Vi bor nå i andre enden av Akershus på grensen til Østfold. Her har flere sentrum i kommunene i området blitt mer eller mindre merkelige steder med døde lokaler i bunn av nye blokker, signalbygg, kulturhus og blokkområder som hundeluftere kaller Sovjet, hvor ingen ser ut til å ha noen annen plan enn å bygge, samme hva. Eller som vår ungdom beskrev det, det virker som om rådmannen er litt som kokken i Sabeltann, Skalken, som synger «Jeg er en kokk som er uten plan, alt går i gryta, jeg er spontan.”
Det er ganske treffende, for det er sånn det ser ut stadig flere steder. Fortetting, urbanisering, kollektivknutepunkt. Ja, for når man bor i kolosser som ser ut som noe laget med regneark og rutenett, og noen lurer på om det en stabel brakker og sola ikke klarer å kjempe seg frem, så bør toget være nært så man kan komme seg vekk. Det er ikke sånn det bør være, det bør være sånn at når toget ruller inn så er man glad for at her skal jeg av, og når man drar bort så gleder man seg til å komme tilbake.
Landbruksbygder med boligområder utenfor kommunesentrum som plutselig skal late som om de er byer, sammen med nasjonale krav om næringslokaler i bunn av boligblokker, hvor de fleste står tomme for leia er for høy til at noen som tenker nytt tør å satse. Hvor ordførere og rådmenn virker å ville sette sitt merke for fremtiden, være seg et kulturhus, et senter, en hall eller et signalbygg, hver mann for seg uten sammenheng.
Vi har fortsatt kommunesentra som ikke er ødelagt, men som heller ikke har noe spesielt ved seg, hvor det ikke enda er startet å bygge, kanskje regulert. Men det er et uttrykk som heter «Det er ingen skam å snu». Kanskje få en visjon, hvem skal vi være, hva skal vi bli kjent for? Hva har vi som vi kan ta vare på? Hva om vi tar en tur til andre kommuner og ser hvordan det har gått der hvor de har bygget og bygget? Hvordan så tegningen ut, og hvordan ble det?
Det er ikke noe sjokk at det ofte ikke ligner, for det er ikke noen kafeer og forretninger i lokalene, det er ikke naboer og folk i gatene, lekende barn, og platene på fasaden ble visst skikkelig møkkete raskt eller noen begynte å løsne. Det grønne har blitt ugress. Mitt ønske for Eidsvoll og Sundet er: Snu før det er altfor sent.
Sundet er et av de stedene hvor man enda ikke har gjort alt for mye rart, enda, ut fra det lille jeg har sett. Jeg fikk et håp, kanskje vårt nye hjemsted får et sentrum vi vil kose oss i, ikke bare handle og komme oss vekk. Så jeg begynte å lese litt på Facebook, kommunens hjemmeside, og søke. Men neida, gamle planer, ja de er gamle nå om de er fra før Covid, er enda ikke realisert, men består av kvartaler som ser ut som om de hører til helt andre steder, i moderne bydeler i storbyer, eller strengt tatt ingen steder når jeg tenker meg om. Store døde vindusflater fra bakkenivå, sånne man alltid ser ende opp møkkete nederst, med folie i bunn om noen begynner med en virksomhet, eller dekket med papp eller tomme lokaler innenfor. For det var ingen plan fra start, hva skal man ha der, hva er realistisk? En og annen prøver seg, blir en stund, før det er tomt igjen. De siste årene er det blitt klart, folk vil ikke ha det, de vil ha fine, harmoniske og koselige bygg og steder.
Man kunne gjort det annerledes, bygget i tråd med historien, bygget i industriell stil med vinduer som starter 1 meter fra bakken, med sorte sprosser og teglstein, avlange og buede vinduer, med passasjer, eller lage en skikkelig fin bakgård. Eller tradisjonell stil. Blandet bebyggelse. Men som henger sammen. Bygge lavere, med normale vinduer, for det er ingen som liker å ha vinduer til gulvet overalt om man spør. Folk kjøper ikke disse leilighetene fordi de synes blokkene er fine, men fordi det er ikke alternativer. Er noen blokker finere og mer koselige, blir leiligheter der solgt først om det er noe å velge i. Hvorfor ikke gi dem valg mellom goder, fremfor minste onde?
Hva med å få til en helhet, et sentrum for folk, et sted man vil til og ikke fra, et sted man vil bli og ikke bare passere? Et sentrum som ikke prøver å ligne noe det ikke er. Men som kan bli den beste utgaven av seg selv.
Jeg kjenner ikke Sundet enda, bare kjørt forbi, sett bilder og lest. Hvorfor skal jeg mene noe? Kanskje er det lettere, for jeg har ingen forhistorie, jeg har ikke forforståelser, jeg bare tenker høyt, en tanke, en drøm, men som jeg håper noen kjenner seg igjen i. Kanskje er det bra, et blikk utenfra.
Sundet er sentrum i Grunnlovsbygda, symbolet på demokratiet og Norge som selvstendig land, det er havn for Skibladner, det er historie, det har vært næring og det er matproduksjon. Det bør ikke bli et hvilket som helst sted. Det kan bli et helt eget sted, et sted man vil besøke, et sted man er stolt av, et sted man anbefaler noen å ta turen til. Som har sitt eget særpreg, et sted man tenker at det ikke er noe bedre sted for bondens marked, julemarked, og uteservering, lek, samvær og handel. Hvor mennesker møtes, hvor befolkningen har eierskap til hjemstedet sitt, hvor de har blitt hørt og det synes. Enten man er innflytter eller innfødt.
Tenk om Sundet blir sånn at vi gleder oss til å vise frem vårt nye hjemsted, med stolthet. Uten flauhet og skam.
Kommentarer