Lørdagens 22. juli-markering ved odden på Eidsvoll Verk var enkel, dempet og verdig. Det har gått 12 år siden det uvirkelige skjedde på vår ellers så fredelige plett i Europa, men minnene om det vonde sitter fortsatt i. Dette ble veldig merkbart da Hege Svendsen holdt sin tale, for det var en tydelig preget ordfører som tok ordet etter at 14 år gamle Ida Thing Helseth-Kjæreng hadde innledet med en gripende versjon av «Til ungdommen» på trompet.
- Tiden leger ikke så dype sår. De blir til arr som alltid vil være der, sa Svendsen, og slet med å holde gråten borte.
Hun minnet oss også på at man ikke skal undervurdere det som skjer på sosiale medier, i kommentarfelt og ellers i samfunnet.
- Hvilket Norge har vi dag 12 år etter? Hatefulle kommentarer, trakassering og i verste fall drapstrusler, har nærmest blitt dagligdags for mange politikere og for deres familier. Ved Institutt for samfunnsforskning (ISF), er det gjort flere studier om hvilken type politikere i Norge som er mest utsatt. Studiene tyder på at de unge er mer utsatt enn andre, og som en følge av dette trekker de seg fra politikken og samfunnsdebatten. Flere partier meldte også at de slet med å få ungdommene til å stille på listene til valg. Det er et demokratisk problem.
Det var også tale ved Rebekka Bergundhaugen Bakkemo fra AUF Eidsvoll, og hun satte ord på det mange fortsatt kjenner på.
- Fortsatt merkes 22. juli i samfunnet og i AUF. Vi merker det i form av det vi mangler. Det vi har mistet. Det vi kunne ha hatt. De som fortsatt kunne vært her. De som kunne utgjort en forskjell i samfunnet – i politikken. De som kunne gjort en forskjell som en venn, en god bror, en god søster eller en samtalepartner.
Ida Thing Helseth-Kjæreng avsluttet som hun begynte, med vakre og såre toner fra Nordahls Griegs «Til ungdommen».
Kommentarer