Møttes etter 53 år: - Mimret om lokketopp og en lilla cordfløyelsdress

Nylig hadde 55-kullet som ble konfirmert i Råholt kirke i 1970 mimretreff. På grunn av pandemien ble det mimring i 2023 og ikke i 2020, men det la ingen demper på gleden av å treffes igjen. EidsvollPuls tok en prat med tre av konfirmantene, og det hele startet med en trist erkjennelse.  

- Vi hadde en opptelling, og av nærmere 90 konfirmanter har 18 gått bort. Det er litt spesielt å tenke på, sier Råholtgutten Vidar Carlsen som etter oppveksten på Råholt gjorde nordlending av seg.

- Jeg flyttet til Vesterålen for over 40 år siden, men jeg husker veldig godt barne- og ungdomstiden her på Råholt. Jeg bodde i Råholtvegen, og var aktiv speider.

Og speider var også Irene Wiedswang fra Dal. Der ble hun kjent med Vidar.

+

Les også Da klokka klang så fort vi sprang

- Ja, Vidar og jeg var i speider’n og hadde mye kontakt på fritiden. I tillegg kom jeg i samme klasse som han på ungdomsskolen. Der ble jeg forresten også kjent med Per, sier hun om Per Tvenge, som står ved siden av.

- Som Vidar er jeg også Råholtramp, og jeg har kjent Vidar fra før vi begynte på skolen. Vi var også i speider’n sammen, så dette kan man i sannhet si er et livslangt vennskap, sier Tvenge, som mange kanskje husker fra 80-tallet som en meget habil rallycrosskjører med flere EM-runder i beltet.

Og det ble mye mimring, både i Letohallen på lørdag og på menighetshuset på Råholt etter gudstjenesten på søndag.

- Ja, det ble mye snakk om gamle dager, og noen måtte jeg faktisk kikke på minst to ganger før jeg kjente dem igjen. Du må huske på at jeg kom fra Dal, og jeg kjente nesten ingen fra Råholt og Eidsvoll Verk – bortsett fra Vidar da. Verden var jo mye større før. Det var langt fra Dal til Råholt – for ikke å snakke om til Sundet, sier Irene Wiedswang, som senere har blitt vant til virkelig lange distanser. Men ikke med blåbussen til Råholt eller Sundet.

- Jeg må innrømme at jeg er veldig glad i å seile, og sammen med samboer Per og jeg seiler vi nok mer og lengre enn de fleste. Selv om vi bor i Oslo setter vi gjerne igjen båten i nord-Norge for å kunne ta lange turer langs kysten der oppe – også helt til Svalbard. Og vi har flere ganger besøkt Vidar i Strengelvåg – med båt. Det er en fin måte å pleie et livslangt vennskap på.

Full kråke

Alle tre har mange artige minner fra ungdomstiden.

- Jeg må si det er gode minner å tenke på Vidar som ung. Han kom på skolen med granbar i håret, sier Irene.

- Jeg hadde vel ikke det akkurat, men jeg skal innrømme at jeg likte meg ute i skogen, sier Vidar med et smil.

- Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg sov ute, for eksempel i nærheten av Stormåsan på Bergermoen. Der så jeg på orrhaneleik, og studerte fugler. Jeg var veldig interessert fugler.

- Ja, han hadde til og med ei kråke hjemme som het Polly, sier Per og smiler lurt.

- Hva var det dere gjorde med den kråka, spør Per.

- Neei, det husker jeg ikke helt, men var det ikke noe med skjenking da, sier Vidar spørrende, men avslører at han sitter på fasiten på hva som skjedde med kråka.

- Kråka klarte seg bra den. Vi slapp’n løs vi. Og for alt jeg vet lever den enda. Men jeg skal innrømme at den ble god og brisen da den fikk brødsmulene dynket med sprit. Akkurat det var litt artig, særlig da den tryna i ei bløtkake! Typiske guttestreker, og det var brødrene mine som hadde regien, bedyder han og ler så han rister.

Lilla dress og lokketopp

Vi må runde av med å spørre hva man fikk i konfirmasjonsgaver for 53 år siden.

- Jeg fikk noe så spennende som mansjettknapper og slipsnål, kommer det kontant fra Vidar.

- Og jeg fikk ikke kassettspiller, men jeg husker jeg kjøpte en båndspiller som jeg gikk rundt og bar på.

- Jeg husker at jeg fikk såpass med penger at jeg fikk kjøpt meg en 100 kubikk, sier Per.

- De pengene, sammen med det jeg tjente på jobben på Nebbenes, var nok til at jeg fikk kjøpt motorsykkelen, som for øvrig var en Suzuki med drøye seks hestekrefter. Jeg hadde den stående nesten et helt år før jeg fikk lappen.

Per kan også huske en dress han kjøpte seg for konfirmasjonspengene.

- Noen dager etter konfirmasjonen dro noen av oss på Oslotur – stinne av cash. Vi kjøpte litt av hvert, men det jeg husker aller best er en lilla cordfløyelsdress. Den dressen fikk en litt trist sorti - jeg tror det var året etter. Det var på en 17. mai-fest på kvelden etter at det var slutt i parken. På festen danset jeg med Brit Aase da jeg plutselig fikk se mor og far. Jeg fikk panikk med tanke på å bli sett - at jeg, bare 15 år, danset med ei jente som var minst et hode høyere enn meg. Så jeg forsøkte å stikke av, men ramlet og slo hull i begge knærne på dressen. Og jeg kunne jo ikke sette bøter på den fine dressen, så det var takk og farvel til den dressen.

Irene husker at hun fikk mange smykker, men også en viss frisyre.

- Det var veldig typisk at vi jentene fikk smykker, og selvsagt penger. Men en ting jeg husker veldig godt fra konfirmasjonen var lokketoppen. Det var veldig populært, og jeg husker at jeg satt i en stol og sov natten til konfirmasjonsdagen. Jeg kunne jo ikke ødelegge frisyren. Hvis du ser på konfirmasjonsbildene ser du at mange av jentene har lokketopp, men det hadde sin pris, sier Irene og ler.